Du er ikke alene

Et av de vakreste og mest episke TV-øyeblikk, noensinne, ble utvilsomt skjenket oss av NRK-serien SKAM, nå i førjulstiden.

I en sjelsettende scene, forteller Isak til Even at han er ikke alene. Sjelden har noen få dramatiske sekunder uttrykt så mye; visuelt, verbalt og eksistensielt. Ærlig talt, jeg gråt.

 

Jeg gråt av glede fordi scenen var så ladet av alt vi trenger å tro på, og fordi den uttrykte en ømhet for en mangfoldighet og et menneskeverd vi fortsatt trenger å kjempe for. Jeg gråt fordi jeg kjente på et håp for alle de som har følt seg ekskludert som annerledes.

 

Vi fødes og dør alene. Veien mellom vår inngang og utgang her på jorden kan oppleves nokså solitær den også. Vi bærer alle vekten av vårt liv, må vite. Å leve med en psykisk lidelse kan dog utvilsomt representere en særlig ensomhetsfølelse.

 

For det er som om vi skammer oss. Psykiske lidelser har fortsatt ikke samme status som somatiske lidelser. Om vi rammes av kreft er dette en tragedie vi vet vil bli møtt med medfølelse og støtte. Da er det lettere å dele. Om vi rammes av en bipolar lidelse, slik som Even, kan vi derimot frykte fordommer og fordømmelse. Da holder vi heller kjeft.

 

Det er som om en syk kropp har en annen legitimitet enn et sykt sinn. Da er det sannelig ikke rart at mange vil velge å lide i stillhet, og nettopp dette er utvilsomt med på å bidra til at bipolar lidelse har en enormt høy selvmords-rate. For hva er det vi trenger når vi blir syke? Jo, støtte, varme, omsorg og forståelse. Om vi derimot møtes med en kald skulder, kan selv døden oppleves som en forlokkende exit ut av en kynisk verden.

 

Vi har sammen et ansvar for å skape et samfunn som tar vare på de sårbare blant oss, og legg gjerne merke til at jeg ikke bruker ordet svake. Det å ha et følsomt sinn kan nemlig være både en gave og en belastning. Noen av de mest fascinerende mennesker jeg har møtt er bipolare, og der finnes unektelig fascinerende forbindelser mellom høy intelligens, kreativitet og bipolar lidelse. Det er som om den bipolare kan ha et større emosjonelt, mentalt og energimessig register, hvilket kan gi en enorm kapasitet og skaperkraft. Mye fantastisk kunst og andre prestasjoner har da også paradoksalt nok blitt skapt av mennesker som lider på et personlig plan. Les gjerne den fantastiske boken Touched with Fire: Manic-Depressiv Illness and the Artistic Temperament, skrevet av den amerikanske psykologen og professor i psykiatri, Kay Redfield Jamison.

 

Sykdommen kan vi ikke bære for den det gjelder, men den ekstra belastning som fordommer skaper, kan vi lette. Så er det da heller ikke slik at alle med en bipolar lidelse er geniale kunstnere. For det meste er de mennesker som oss selv, mennesker som bare forsøker å få til et slags liv. Ærlig talt, det fortjener vi alle.

 

Det er mye vi ikke forstår. Psykiske lidelser har gjennom alle tider vært omgitt av en viss mystikk. Det er liksom lettere å begripe seg på en brukket fot enn et skadet sinn. Men like som at en kreft-pasient neppe ønsket seg kreft, har en psykisk syk pasient neppe ønsket seg sin psykiske lidelse. Vi bærer alle våre kors, og når vi kan møte hverandre med medmenneskelighet og godhet, bærer vi litt lettere.

 

Syk eller frisk; kjærlighet trenger vi alle. Et grunnleggende spørsmål mellom to tilknyttede mennesker er: Vil du være der for meg? Isak gir Even livets mest essensielle gjensvar: Du er ikke alene. Implisitt - jeg er her for deg.

 

SKAM er et enestående anti-skam prosjekt, og utvilsomt en av de viktigste serier NRK har gitt oss.

 

Kristin Spitznogle, psykolog og forfatter

 

 

 

 

 

 

Slik kan du ødelegge et utmerket forhold ved hjelp av Facebook

Facebook er utvilsomt en sosial arena som kan gjøre det både lett og morsomt å holde kontakten med gode venner, familie, kollegaer og annet nettverk. Men hvordan type kontakt vi har med hvem, er på ingen måte ukomplisert når vi går inn i et forhold. Som psykolog opplever jeg at Facebook dukker opp som problemområde i folks samliv så ofte at det nærmest har blitt et fast og forutsigbart tema i terapirommet. Hvorfor blir det så vanskelig?



Det er selvfølgelig ikke Facebook i seg selv som skaper trøbbel, men hvordan vi bruker mediet. Det kan nemlig synes som om vi ikke alltid behersker å overføre fornuftige kjøreregler for kontakter utenfor forholdet, til hvordan vi forholder oss virtuelt. Her får jeg ile til og nevne det selvsagte; der finnes ingen fasit, og ethvert par må lage egne retningslinjer. Men med fare for å bli for kategorisk, vil jeg likevel hevde at enkelte problemstillinger går så ofte igjen, at de med all tydelighet berører svært mange forhold.

 

Hvem; hva; hvordan. Spørsmålet er: Hvem har vi kontakt med, hva er formålet med kontakten, og hvordan utspiller den seg? Ekser, tidligere forbindelser og tilsyneslatende uskyldige flørte-forbindelser er hva som skaper konflikter. Her er noen temaer som er evige gjengangere:

 

  1. Den forståelsesfulle eksen som du er så god venn med. Dere har et forhold bak dere, kjenner hverandre godt, og prater godt i lag. Du bruker han/henne som chatte-support når det blåser litt hardt i ditt nye forhold. Du legger frem (kun) din side av historien, og eksen er forståelsesfull og støttende. Som følge av litt rivaliseringsfølelse, vil han/hun gjerne påpeke at din nye kjæreste er helt urimelig og vanskelig. For deg er det helt glimrende å ha ditt eget støtte-team på nettet, så hvorfor er det da noe å bråke over? Jo, for det første opprettholder du en fortrolighet og intimitet til noen du ikke lengre er i et forhold med, og således er der fortsatt emosjonelle bånd mellom dere. Videre, du utleverer din kjæreste, og utviser illojalitet. Alt dette kan true tryggheten i et nytt og sårbart kjærlighetsforhold. Forsøk å ta din partners perspektiv, ville du like at han/hun gjorde det samme? Om du nå er helt ærlig mot deg selv, har du svaret. La fortid være fortid, beskytt ditt nåværende forhold og prioriter den du faktisk er sammen med.

 

  1. Vennelisten din er identisk med sex-CV'en din. Dere datet en stund og var elskere, det ble ikke noe mer, og i dag holder dere bare kontakten på nettet. Dere bruker hverandre som heia-gjeng og ego-boostere. Når en av dere feks legger ut bilder, vanker det i "likes" og flørtende kommentarer. Det er så deilig med denne oppmerksomheten, og det hele er jo så uskyldig, så hvorfor skulle dette være et problem? Selvfølgelig viser du til "ikke-sex"-alibiet, dere har jo ikke sex nå mer. Så da er det liksom greit? Neppe. For det første, enkelte som har vært singel over en viss tid, har kanskje rukket å date ganske mange. Om alle fortsatt henger med på Facebook-vennelista, føler du sikkert at du har din egen lille fanskare. Det er nok utmerket for deg, men ikke for din partner som føler han/hun må forholde seg til et harem av personer du har vært til sengs med. Hun/han vil konstant bli minnet på din fortid og tidligere forbindelser, fordi de faktisk fortsatt er tilstede i livet ditt. Det at du fortsatt ønsker deres oppmerksomhet, sender ut et budskap om at din kjæreste simpelthen ikke er nok for deg. Det skaper usikkerhet og sjalusi. Hvem er viktigst her? Ta vare på hva du har, hvis ikke blir du fort singel igjen.

 

 

  1. Likes og flørtende kommentarer på din vegg. Du legger ut nytt profilbilde og tante Jenny kommenterer og sier at du er så fin i denne nye dressen din. Det er neppe et problem. Men hva når en eks eller en tidligere elsker skriver "Mmm.... du holder deg godt, sexy!". Eller, hva når din svært attraktive kollega skriver "Wow, du er hot altså!  ;-)". På Facebook-veggen føles det kanskje uskyldig, og ikke minst er det deilig med litt applaus. Men hvordan tror du din partner opplever det samme? Se for deg at dere er ute på byen, dere står sammen i baren, eksen eller kollegaen kommer forbi, stiller seg opp, ser på deg med et flørtende blikk og sier det samme - rett foran din partner. Fremstår dette som litt upassende og respektløst overfor kjæresten din? Ville også du blitt litt ubekvem i situasjonen? Så hvorfor er det da greit på nettet? Du vil kanskje forsøke deg med et siste forsvar, det er jo ikke du som la ut den kommentaren. Men du "liket" den kanskje? Og hvilke type kommentarer legger du selv igjen på veggen til fanklubben? Det er som regel en gjensidighet i denne felles diggingen, og ergo samtykker du til det, og holder liv i det selv. Om du opplever at likes og kommentarer på din vegg stadig fører til krangler, og du fortsatt ikke gjør noe med saken, bør du kanskje spørre deg selv hvorvidt du har blitt så avhengig av digital tilbedelse at du er villig til å ofre forholdet du har i det virkelige liv. Det er jo i grunn nokså urovekkende i seg selv. 

 

 

  1. Kontakt på innboks. Det begynner kanskje som en uskyldig melding om et eller annet nøytralt tema. Så utvikler kontakten seg og dere blir mer fortrolige. En kveld etter et par glass vin glir dere sågar over i en mer flørtende tone. Helt uskyldig, sant? Du drar frem "ikke-sex"-alibiet nok en gang og mener du har ditt på det rene. Men hvorfor skjuler du dialogen for partneren din? Jo, fordi du vet at det du driver på med ikke er så greit som du prøver å fortelle deg selv. Hadde du likt at kjæresten din hadde en liknende kontakt? Ikke det nei. Slike kontakter er også noen ganger forløpet til noe mer. Du er allerede ute på glattisen, og det vet du. Denne type kontakt kalles emosjonell-utroskap. Slutt med det.

 

Kanskje har du og kjæresten din andre erfaringer enn de eksempler jeg har nevnt her. Uansett er det slik at dersom deres bruk av Facebook fører til gjentatte konflikter, er det noe dere som par må ta tak i. Vi ønsker jo gjerne å fremstå som trygge og mestrende i våre forhold, og liker ikke så godt å innrømme at vi blir sjalu eller usikker. Da er det kanskje greit å lese det jeg skriver om her, at Facebook er noe svært mange par krangler om (dessverre), fordi bruk av sosiale medier krever litt ekstra ettertanke når vi er i et forhold. Lykke til!

 

Beste hilsen Kristin :-) 

 




 

 

 

 

 

De nærmeste




 

En film om skadeskutt kjærlighet

 

Charlotte og Henrik er to halvsøsken som møtes for første gang i voksen alder. Det oppstår en intens forbindelse, og snart krysser de grensen over i et seksuelt forhold. Ergo brytes et av våre siste tabuer. Filmens normoverskridende sex kan sikkert både pirre og provosere, men oppleves aldri som spekulativ. Understrømmene og kraftfeltet i historien er først og fremst to menneskers desperate søken etter egen eksistensberettigelse; håpet om kjærlighet og nærhet; om det å bli sett og tatt imot.

Her er det bare å berømme regissør Anne Sewitsky, og gratulere med verdenspremiere og velfortjent hyllest på den prestisjetunge Sundance filmfestivalen i USA. Det profilerte bransjebladet Screen International er da også svært begeistret, og konstaterer at filmens ytre historie ikke handler om de etiske og moralske dilemmaene ved forholdet, men utforsker isteden noen av årsakene til at det oppstår.

Charlotte og Henrik har begge vokst opp med en ubesvart kjærlighetslengsel. Det de har til felles er den karrierfokuserte, narsissistiske og totalt selvabsorbert moren. Vi får vite at hun forlot Henrik da han var barn, og var emosjonelt fraværende i Charlottes oppvekst. Nå studerer hun amerikansk feministisk western litteratur, og drømmer om en publikasjon i tidsskriftet Gender Society - hvilket må kunne leses som et kraftig spark til en feminisme som gikk seg bort et sted på veien.

 




 

      Ville dere ha meg, da? Spør Charlotte, og rører ved de evige og grunnleggende spørsmål: Var jeg ønsket, var jeg elsket? Mor klarer ikke å gi Charlotte den bekreftelsen hun trenger og trengte, verken nå eller da.

Vår første kjærlighet opplever vi i oppveksten gjennom kontakten med våre nære omsorgspersoner, og denne erfaringen er med og preger oss videre i livet. Gjennom samhandlingen med våre foreldre erverver vi en opplevelse av oss selv og hvem vi er. Blir vi sett, ivaretatt og elsket, lærer vi at vi er elskverdige. Denne selvfølelsen sitter som en kjerne i oss når vi senere i voksen alder skal gå ut og danne nye relasjoner.

Å være foreldre er dog en stor oppgave. Noen ganger går det trått, og kontakten med barnet blir fattig. Individet blir voksen, men bærer fortsatt innvendig med seg det lille barnet som følte seg uønsket. Sammensmeltningen mellom foreldre og barn har aldri helt vært der, og selvet er fragmentert. Man søker å gjøre seg selv hel gjennom møter med andre, og noen leter hele livet etter noe å fylle tomheten med. Men tapt mors- og farskjærlighet kan aldri helt erstattes. Det er en kjærlighetssorg ulik de andre.

Det kalles en hvit sorg når man sørger - ikke over noe man har mistet - men mer over noe man aldri har hatt. Dét er i det minste en bevegelse mot forsoning, og en vei bort fra skam. For nettopp skam er den følelse som kan fødes av ikke å bli møtt og tatt imot. Skam er ensomhetens psykologi. Barnet som ikke blir sett, forklarer dette ofte som en mangel ved seg selv. Den fraværende kjærligheten forstås som at man ikke er kjærlighet verdig. Den dypeste skamopplevelsen springer ut av å be om kjærlighet, for så å bli avvist. Om selvforakten blir stor nok, vil man bare forsvinne og dø, man kan faktisk således skamme seg i hjel. Dette er alvorlige saker.

Charlotte og Henrik forsøker å hele hverandre. Når den emosjonelle og eksistensielle nøden er som størst, må det sterk lut til, og Charlotte og Henrik tyr til ekstreme løsninger. De tar hverandre imot i et grensesprengende møte, og beveger seg i ytterkantene av hvor vi kan fatte at mennesker kan vandre. Som psykolog kjenner jeg dog til mange historier om søsken som har søkt nært, veldig nært. Da spesielt i familier hvor omsorgssvikten har vært betydelig. Det de har delt i sammen, har kanskje vært det eneste blaff av varme og nærhet som de kunne finne. Jeg tenker at det sier noe om en selvoppholdelsesdrift, om hvor langt vi mennesker kan være villige til å gå for å unngå den totale selvutviskelse og psykologiske død.




VG's Jon Selås skriver i sin gode anmeldelse at filmen på mange måter er et rasende oppgjør med dagens foreldregenerasjon, og først og fremst mødrene. Ja, sant nok, men Charlottes far er da også regelrett bevisstløs gjennom det meste av filmen, og gir et godt bilde av den fraværende far.

Vi lever i en sentrifugal kultur hvor vi slynges vekk fra vår indre kjerne og har vansker med å finne fred. I en frenetisk søken etter substans og identitet, blir mange blant oss bare tommere og tommere, og noe synes å ha gått veldig galt på veien. Under lurer den eksistensielle angsten. Spørsmålet, som gjentas i filmen, er: Hva er det som skjer?

Vår hyllest til individualismen og alle våre personlige frigjøringsprosjekter, har i sin ytterste konsekvens ledet til en pulverisering av enhver sosial forpliktelse utover enn selv, en utarming av grunnlaget for trygghet, omsorg og nærhet. Familien som institusjon og rammeverk rundt barns oppvekstvilkår er i total oppløsning. Vi produserer en generasjon av mennesker som er tilknytningsskadet, og derav pålagt å bringe videre et arvegods av transportert skam. Man kan se det som vår tids arvesynd.

De nærmeste er en kvass samfunnskommentar, den sitter som et tungt sug i maven når rulleteksten kommer. Sex mellom to halvsøsken er utvilsomt tabu og skambelagt. At vi som en forvirret og retningsløs foreldregenerasjon, ofrer våre egne barn på et selvrealiseringsalter, og svikter så fundamentalt, er dog det tristeste og mest skammelige av alt.

 

Kristin Spitznogle, psykolog

 

Filmen ble sett på en lukket forhåndsvisning ved Nordisk Film, 10. Mars 2015. Den har premiere 27. mars, 2015. 





 

 

 

 

Fifty Shades of Grey

En smertefull kjærlighetshistorie



Til å begynne med er filmen ganske så fornøyelig, i alle fall dersom du klarer å være velvillig innstilt overfor en imponerende rekke av klisjéer. Du må også kunne tåle et utall scener som blir så ufrivillig morsomme at det nesten gjør vondt. Således kan man trygt si at masochismen blomstrer både på lerretet og i salen. Castingen fremstår dessuten som litt underlig, da verken Dakota Johnson eller Jamie Dornan oppleves som særlig troverdige i rollene som Ana Steele og Christian Grey. Kjemien dem i mellom synes i tillegg nokså død, lenge før de i det hele tatt rekker å få av seg klærne. Så mangler det i det minste ikke på luksus og materiell overdådighet, for de som måtte like slikt. Christian Grey er jo som kjent milliardær, og kan alt fra å lede store konserner med stålhånd, til å trylle frem de mykeste toner på klassisk piano. Sa jeg at han flyr eget helikopter? Joda, han gjør det også. Han er nemlig ikke sann. Dette er tross alt en fiksjon og en fantasi, la oss ha dét i mente.

 

Filmen har imidlertid allerede skapt en usedvanlig stor debatt, noe som skyldes at den trass sin elendige kvalitet, bringer med seg en del vanskelige og viktige problemstillinger. Enkelte mener den er kvinneundertrykkende og voldsromantiserende, og det har vært tatt til ordet for boikott. Personlig tror jeg at det kan være bedre og faktisk se denne filmen, og heller forsøke å forstå hva det er den gjør med så mange. Her tror jeg dessuten at man bør søke å løfte refleksjonsnivået, og se nærmere på de avgjørende nyansene.

 

Historien om Christian og Ana er først og fremst en kjærlighetshistorie, og som kjærlighetshistorier flest, blir det aldri bare enkelt. Dette er en beretning om to individer som forsøker å nå frem til hverandre, gjennom et villniss av forvirring og emosjonelt kaos. De er intenst forelsket, en tilstand som i seg selv legger til rette for en del galskap. De befinner seg i en følelsesmessig twilight zone, og dynamikken mellom dem er besettende. Seksualiteten brukes i hovedsak som et middel til å utforske dyperliggende dimensjoner av sanselighet og sinn, både i seg selv og den andre. Det er ingen tvil om at de her beveger seg i ytterpunktene, men kraftfeltet i historien er ikke sex'en i seg selv, heller de kompliserte og grensesprengende følelsene de vekker i hverandre.

 

Om de seksuelle skildringene tilpasser seg vår tids kommersielle krav til raffinert og aparte sex, er det underliggende plottet en repetisjon av den evige og klassiske beretningen: Kvinne møter skadet mann; kvinne forsøker å berge han med utømmelige mengder tålmodighet og kjærlighet. Erfaren mann møter uskyldig jomfru; erfaren mann tar på seg oppgaven å veilede henne gjennom hennes seksuelle oppvåkning. Man kan gjerne se dette som et populærkulturelt opium som bedøver kvinner fra egen selvbevissthet, men jeg velger å stole på at dagens kvinner makter å skille eventyr fra virkelighet. Mye av denne materien kjenner vi dessuten fra før, da filmen nærmest fremstår som en slags merkelig  "Rødhette og ulven møter Pretty Woman i lakk og lær"-tvist.

 

Første del av filmen er for det meste et nokså harmløst soveroms-teater. Christian er nemlig i sine gode øyeblikk en svært oppmerksom elsker som er genuint opptatt av Ana's kropp og nytelse. Det skal imidlertid begynne å bli mer vanskelig. Christian er nemlig samtidig også det største offeret i denne historien. Han var tidlig i livet utsatt for grov omsorgssvikt, og er emosjonelt skadet og traumatisert. Han lider av en nokså ekstrem intimitetsangst, og har derfor så langt bare praktisert fysisk nærhet under svært kontrollerte former med uforpliktende forbindelser og prostituerte. Sex er hans mestringsarena, følelser er noe han ikke så langt har taklet særlig bra. Når han møter Ana knytter han seg imidlertid for første gang til en kvinne emosjonelt, og dette går ikke upåaktet hen. Det forsterker et allerede enormt kontrollbehov i han. For når man ikke klarer å kontrollere egne følelser, forsøker man gjerne å kontrollere det og den som vekker dem.

 

Ana skjønner gradvis hvem Christian er, og hun velger å imøtekomme han på den arenaen som han behersker. De begir seg ut i en seksuell utforskning, og lager en BDSM-avtale om såkalte myke og harde grenser. Denne avtalen kan hun bryte når hun vil. De er begge oppegående personer som deltar under gjensidig samtykke. Dersom man betviler dette, må det innebære at man anser Ana til ikke å være samtykke-kompetent. Ana er ikke på noe vis utilregnelig, og man kan neppe umyndiggjøre henne i kraft av å være kvinne. Dét ville virkelig representere en kvinneundertrykkende holdning.

 

Det er viktig å skjønne at det å underkaste seg seksuelt, er helt fjernt fra å akseptere overgrep. Her må man forstå essensen av SM, som i sin grunnleggende natur handler om å hengi seg. Man gir frivillig fra seg seksuell kontroll, og altså ikke menneskeverd og fri vilje. SM har derav vært beskrevet som kunsten å beherske det ubeherskede. Nøkkelen i SM-sex er tillit og trygghet, ikke minst en svært tydelig kommunikasjon mellom de som deltar. Jeg vil hevde at de mer avanserte former for SM-sex ikke er for amatører. Man skal kjenne både sine egne og den andres grenser svært godt. Om man ikke er varsom, kan man faktisk skade både seg selv og den andre, psykisk og fysisk.

 

Og her nærmer vi oss det som oppleves som et ubehagelig vendepunkt i filmen. Ana kjenner ikke sine egne grenser godt nok, og hun strekker dem for langt. I en seksuell seanse mellom henne og Christian lar hun han trå over. Han har i forkant minnet henne på kodeordene gult og rødt, som betyr henholdsvis: "Jeg nærmer meg grensen min; grensen er nådd - stopp umiddelbart". Hun bruker dem imidlertid ikke, men ber han i etterkant om og ikke røre henne, hvilket han respekterer. Det er dog for sent, og her skjønner Ana at grensene deres ikke lengre er forenelige. Hun kan ikke lengre gå veien sammen med han, og hun forlater han. Scenen sitter som et tungt sug i maven, dette er bare trist.

 

Noen vil kanskje mene at denne scenen sender skadelige signaler. Jeg er ikke enig. Ana sier fra, hun nekter å gi opp sine grenser, hun forlater det som for henne nå har blitt destruktivt. For meg fremstår hun som autonom, emosjonelt samlet og sunn. Hun viser vei for kvinner som måtte oppleve det samme.

 

Jeg tror at mennesker gjennom kjærlighet og forhold kan forsøke å lege både seg selv og den andre. Noen ganger lykkes man, andre ganger må man innse at det ikke går. Det er lett og føle med Ana, men personlig så føler jeg faktisk med Christian også. I min bok handler dette om en ømhet for menneskeverdet, og at uansett hvor skadet et menneske er, hjelper det aldri å fordømme. Heller får man forsøke å forstå og forklare, å søke innsikt i de kompliserte mekanismer som er i virke når det går galt.

 

Det foregår mye man kan både like og mislike i parforholdenes indre rom. Det er dog komplisert å skulle forsøke å regulere og moralisere rundt voksne menneskers liv og valg. Ofte må vi stoppe på dørterskelen, og la det bli med gode råd. Å forvalte sin seksualitet til det beste for seg selv og den man involverer, kan være en vanskelig balansekunst. Etter mitt syn er god sex alltid sunn, sikker og samtykkende, det brytes dog daglig mange grenser også rundt om i de tusen norske hjem - med mye dårlig sex på feil premisser - i langt mindre ekstravagante - men dog så virkelige omgivelser. Dét er faktisk noe vi burde snakke mer om.

 

 

Filmen ble sett på pressevisningen i Oslo 11. Februar, 2015.

 

Kristin Spitznogle, psykolog og forfatter

 

 



 

Slik berger du ikke forholdet

En "romantisk" ferie kan faktisk gjøre vondt verre..!


 

Okay, så har dere slitt lenge. Du kan ikke huske sist dere hadde en god samtale, og dere skifter mellom tause stillingskriger til krangler så høylydte at naboen vurderer å legge inn ekstra isolasjon i veggene. Dere befinner dere lysår fra hverandre, og avstanden har vokst så stor at dere kunne like gjerne meldt flytting til hver deres separate galakse. Sex og lidenskap er noe dere har en vag erindring av, og varselslampene lyser så sterkt at dere snart trenger solbriller for å se hverandre. Det gode er at de fleste av oss er villige til å kjempe for å snu et forhold på tur ut mot stupet, men noen ganger velger vi løsninger som ikke løser noen ting - eller i verste fall gjør det hele verre. Når fortvilelsen og desperasjonen er som størst tyr vi fort til en del klassiske redningsforsøk, og jeg skal i dag fortelle dere hvorfor de ofte ikke virker.

 

Dere reiser på en romantisk ferie. Denne varianten er jo ikke så dum, sånn i utgangspunktet. Hverdagen er hektisk og krevende, og nå ser dere frem til endelig å få mer overskudd og dyrke romantikken. Forventningene er kanskje helt i tråd med reklamen til de fleste ferieoperatører (altså skyhøye), men saken er jo at en vellykket ferie handler vel så mye om en viss harmoni mellom de ferierende, som reisemålet i seg selv. Om stedet og hotellet er über-romantisk, kan det i tillegg få en aldri så liten paradoksal effekt. Omgivelsene legger kanskje opp til lidenskap og lykke, men det kan fort stå i skarp kontrast til hva man føler at man har og heller minne enn på hva man føler at man ikke har. Om ting lenge har blitt dyttet godt under teppet, er det dessuten nå et hav av muligheter for konfliktene til å slå ut i full blomst. Paraplydrinkene skaper kanskje alt annet enn en amorøs stemning, heller løsner de på hva vi så lenge har lagt bånd på av problemer, frustrasjon og skuffelse. Det er bare å spørre hotellpersonalet på slike steder, en hel del av dem vil kunne berette om gjester som lett beskjemmet har etterlyst et par enkeltrom etter noen dager i "kjæreste-suiten". At jeg har vært en av dem, har dere ikke fra meg.

 

Dere skifter bolig. Vi mennesker har en egen evne til å tro at dersom vi bare skifter omgivelser, vil forholdet også endre seg. Et felles prosjekt kan for mange par virke samlende, men det er om prosjektet ikke blir så krevende at det virker splittende. Å bestemme seg for å bygge hus eller gi seg i kast med et oppussingsobjekt er eksempler på hva som heller kan være gjeldende for det siste. Når annonsen på FINN bruker stikkord som "sjarmerende" og "stort potensiale", er det lett å la seg forføre. Det er imidlertid inntil dere står til knes i sagmugg, bad ute av drift i et par måneder, håndtverkere som aldri dukker opp, uforutsette utgifter osv. Boligdrømmen blir fort til et salig mareritt, og kranglene har fått enda en dimensjon.

 

Dere bestemmer dere for å få barn. Drømmen om en søt baby kan få de fleste til å tro at ting vil bli bedre. Hva et felles prosjekt angår, er selvfølgelig dette det ultimate alternativet. Mange har da også klart å hanke seg inn når en forpliktelse av slike dimensjoner melder sin ankomst. Man skjønner at "nå er det alvor", "dette ligger utenfor oss selv" osv. Jeg er da også selv en tilhenger av slike store verdier og mål, men også her kan fort realitetene innhente enn. En baby er kan være det mest vidunderlige og fantastiske i denne verden, og lykken man føler sammen på fødeavdelingen kan vel knapt beskrives. Men så kommer fortsettelsen. Et spedbarn krever sine foreldre. Hun er kanskje sliten etter svangerskap og ammetåke, han føler på stort ansvar og begge kjenner de forpliktelsen på både kropp og sjel. Sene netter med vin og sex er plutselig byttet ut med bleieskift og kolikk. Arbeidsfordeling er plutselig mer en noen gang et tema. Om man har et stødig forhold står man gjennom brasene, men om forholdet i utgangspunktet haltet - ja da er det ikke så lett. Mange par bryter opp i løpet av barnets første tre leveår, dette er neppe tilfeldig.

 

Dere velger å eksperimentere seksuelt. Oi, her snakker vi virkelig risikoprosjekt. Kanskje har temperaturen på soverommet kjølnet noen hakk, og dere tenker at en mulighet til å sprite opp stemningen er å involvere en ny partner. Om dere er særdeles trygge på hverandre og hva dere har sammen, kan dette absolutt være et inspirerende alternativ. Men ofte er den ene pådriver mens den andre følger på i et forsøk på å tilfredsstille den andre i hva de selv føler de ikke kan bidra med. Sjalusi og skuffelse er da en ekstra bieffekt som følger med på lasset, og dét er neppe noe som binder dere sammen. Kanskje er dere allerede på vei bort fra hverandre, og holder involveringen av andre partnere innenfor en legitim ramme. Dessuten, om man sliter med å være to, blir dét å tilføye enda en person, gjerne noe som bare kommer mellom dere, og gjør avstanden større. 

 

Det finnes ingen fasitløsninger når man skal komme seg ut av en krise, men man må spørre seg selv hva man ønsker å oppnå og hvorvidt man tror det man velger faktisk vil føre frem. Unngå alternativer som mest av alt kan assosieres med å tisse seg i buksa på en kald vintersdag. Slik jeg ser det er det viktig å stå i ting og adressere det som foregår her og nå. Det er ikke alltid enkelt å løse ting som har gått seg fast, og da kan det også være fornuftig å hente inn litt profesjonelle bistand. Du skal uansett aldri skamme deg over løsninger som ikke ble en løsning. Vi mennesker forsøker jo så godt vi kan å fikse det som ikke fungerer, men av og til trenger vi litt hjelp. Dét er aldri et nederlag, vi kjemper tross alt for å berge en kjærlighet - noen vi er glade i. Alt godt!

 

Beste hilsen Kristin:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"God nok"-sex

 Hva er egentlig et godt sexliv?




 

Populærkulturen flommer over av sex; sex og mere sex. Vi teppebombes av budskap om at veien til lykke er brolagt med seksuell selvrealisering, og ambisjonsnivået er skyhøyt. Het sex er forbundet med unge, vakre og perfekte kropper som utfører akten med perfekt teknisk presisjon, og synkrone orgasmer som kommer på løpende bånd. Man kan bli svett nok bare av å lese om dette, og jeg må i ærlighetens navn legge meg flat og innrømme at det nok fort kan single litt i glass - ettersom jeg selv tidligere blant annet har vært avisa VG's faste sex- og samlivsspaltist gjennomi syv år.

 

Også jeg har foret dere med sex guider som kan få enhver IKEA bruksanvisning til å fremstå lett som en lek: Trykk litt her, stryk litt der, vri over til venstre og så opp til høyre, tunga rett i munn (eventuelt andre steder), og vips - ekstase! Til mitt forsvar får jeg si at jeg skriver for et bredt publikum, og at enkelte tekster nok henvender seg til de som er spesielt interesserte i temaet. Noen ganger er det da også greit og kunne litt om erogene soner og friske opp kunnskapen om erotikkens ABC. Det blir liksom ikke fart over sakene dersom han tror at klitoris er en øy i Hellas, og hun tror at en blow job utføres ved å blåse på hans favoritt-kroppsdel. Like fullt er det viktig å nyansere litt rundt de forventninger vi kan ha til sex, og utfordre noen av de myter som lett kan oppstå. For hva er egentlig et godt sexliv?

 

Veldig mange av oss er jo verken 22, ser ut som modeller og har sex som kaniner i håndstående. Vi kan fort føle oss fremmedgjorte og mislykkede dersom vi tror at det er slik det må være om det skal være bra. La meg starte med litt tørre forskningsfakta som kanskje kan lette litt på humøret. Visste dere at man regner det som helt normalt at 5 til 15 % av alle samleier og elskovsstunder vil kunne oppleves som utilfredsstillende eller dysfunksjonelle? På godt norsk handler det om de gangene vi elsker med hverandre og er like fornøyde som vi ville vært ved å se på maling tørke, eller for ikke å snakke om de gangene det hele ender med noe vi helst skulle kunne slettet fra sex-historikken.

 

Vi må altså regne med litt svinn, vi er tross alt mennesker og ikke sex-maskiner. Noen ganger går det riktig dårlig, noen ganger går det ikke i det hele tatt (bokstavlig talt). Andre ganger blir det bra, og en gang i blant blir det full klaff. Hurra! Det handler tross alt ikke om å delta i verdensmesterskap i sex, det handler heller ikke om å skulle stå eller stryke på sex-eksamen. Dersom vi ser på sex som en prestasjonsorientert aktivitet hvor det er viktigere å vinne og skåre teknisk, enn å delta og være nære og nyte underveis, kan vi fort miste gleden ved det hele. Prestasjonsangsten tar oss, og vi klarer ikke være tilstede i opplevelsen. Det er vanskelig å slappe av og nyte dersom vi må bruke all vår fokus på å posere og spille pornodronning/konge. Dersom du har sex som om noen skulle stått og filmet det hele, blir du så opptatt av å imponere ditt publikum og din partner at du selv  neppe kommer til å få noe ut av det som skjer. Det er jo i grunnen ganske dumt og trasig, ikke sant?

 

Jeg vil derfor herved innføre det jeg kaller en "god-nok-sex"-modell. Om vi skal være tilfredse med sex livet vårt, må vi tenke mer i sum enn i enkelt opplevelser. Sex er litt som været, det kommer dager med regn, dager med gråvær, dager med opphold, og dager med strålende solskinn. Det viktigste er at man oppholder seg i et klima man kan leve godt med i lengden. I et parforhold kan sex ha mange forskjellige dimensjoner. Noen ganger er vi i høy-gir og har lidenskaplig sex, andre ganger trenger vi bare litt øm og rolig kos. Ikke alltid er vi synkroniserte, heller. Kanskje er det den ene som vil så veldig, den andre er ikke helt "der". Andre ganger er den ene i en fase hvor de ikke orker, mens den andre har et behov. Skal vi leve med hverandre over tid, må vi tenke i lange linjer. Sex er et lim i et forhold, det er hva som gjør oss til kjærester og ikke bare venner. Men selv kjæresteforhold overlever midlertidige faser med litt sex-tørke. Drøyer det over tid og regnskapet går i minus for lenge, får man heller sette seg ned å snakke ut om saken. Hva henger det på? Hva holder oss igjen? Hvordan kan vi løse det?

 

For å ha det godt seksuelt trenger vi å kjenne et eieforhold til egen seksualitet, hvilket innebærer at vi er i kontakt med våre egne behov. At vi setter grenser og tør si nei når vi ikke vil, og at vi tør si ja og be om hva vi ønsker oss når vi ønsker det. Det hele handler om en dialog hvor det ytes gjensidig respekt. Jeg har min virkelighet, du har din. Hvordan kan vi møtes og finne ut av det? På den ene siden handler det om hvordan vi har det med oss selv, på den andre siden handler det om hvordan partneren vår har det med oss. Husk alltid at det er dere som par som er i sentrum, det er dere som finner deres forordninger. Ikke la dere fanges av en ytre skapt forventning om hva som er bra og hva som gjør dere vellykkede. Det er dere som eier deres forhold og hva det skal inneholde - på alle områder av samlivet.

 

 

God sex er etter mitt syn god nok sex. Når vi blir trygge på oss selv og trygge sammen, skjønner vi mer og mer at det finnes både gode og onde dager også på soverommet. Ha overbærenhet med hverandre, husk at vi er sårbare når vi føler at vi ikke får det helt til. Bruk litt humor og le med hverandre når det går riktig skeis. Fryd dere sammen når alt er godt. God helg!

 

Beste hilsen Kristin

Voldtekt

Seksualitetens bakgater kan være svært mørke, men det finnes veier mot lys - selv etter et overgrep.



 

Nyhetsbildet er jevnlig preget av triste saker om voldtekt. I mye av det jeg skriver, handler det om den lystbetonte delen av seksualiteten, med råd om hvordan vi som par kan ha det godt sammen. I min jobb som praktiserende psykolog møter jeg imidlertid mange ganger på tilfeller hvor ting har gått galt; riktig galt. Jeg bruker å si at god sex er alltid sunn, sikker og samtykkende. Noen ganger foreligger dessverre ingen av disse premissene, vi snakker da om overgrep.

 

Det kan være vanskelig å forstå hvor omfattende skadene av overgrep kan være. Jeg vil i dag dele historien til en kvinne som har opplevd voldtekt, hun vil at jeg skriver om den for å hjelpe andre som har opplevd noe av det samme. Slike historier er ofte sammensatte og komplekse, de kan inneholde mange kaotiske fragmenter rundt hva som skjedde og ikke skjedde, hvem som sa og gjorde hva. Noen ganger er det også rus involvert, hvilket ikke forenkler. Men vi er bare mennesker, og til sist sitter vi igjen med vår egen opplevelse av det hele. Den eier vi uansett.

 

Hun og kjæresten var ute på byen sammen. De deltok på et arrangement hvor stemningen var høy og Champagnen flommet. Det var mye mennesker, høy musikk, flørt og dansing. Mot slutten av kvelden gikk hun på toalettet, og da hun vendte tilbake til bordet var han dratt. Hun forstod i etterkant at han hadde blitt sint og sjalu, og i forbannelsen hadde han tatt med seg alle eiendelene hennes - yttertøy og veske med både lommebok, mobil og nøkler til leiligheten hennes. Hun hadde ingenting, og ute holdt natten 10 minusgrader når stedet stengte. Hun var kun iført en tynn kjole og alle vennene var forduftet. Det gikk lang tid, og hun beskrev selv at hun følte seg helt forkommen. Hun trodde hun skulle fryse i hjel, hun var beruset og hun ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg.

 

Det var da "redningsmannen" dukket opp og forbarmet seg over henne. Han lånte henne en jakke, og noen forbipasserende fikk ringt til kjæresten som til slutt endelig dukket opp i en bil og gav henne tilbake eiendelene hennes før han forsvant og forlot henne like fort igjen. Den nye vennen insisterte på å følge henne trygt hjem, siden hun var så ute av seg. Han fremstod som omtenksom og omsorgsfull, og hun var for sliten til å tenke noe som helst. Hun ville bare hjem for å få varmet seg og sove. I dét de nådde inngangsdøren takket hun han for hjelpen, endelig var helvete over - trodde hun. I stedet var det nå det virkelig skulle begynne.

 

Det var nemlig da at han forvandlet personlighet. Han skjøv henne inn døren, og låste den bak dem. Han slengte henne mot veggen, han truet henne, han holdt henne fast og han voldtok henne. Borte var alle hennes kunnskaper om kampsport og selvforsvar, hun var som paralysert. Hun innså at hun ikke hadde sjanse til å gi han motstand, og at ingen ville høre hennes rop om hjelp uansett hvor høyt hun måtte rope. Han var med ett bare kald, hard og grusom, og hun var totalt uforberedt. Hun trodde han ville kunne komme til å drepe henne. Alt hun kunne tenke var at hun ville leve. Så hun lot det bare skje, mens hun gråt. Hun kunne ikke komme lengre ned. Han gjorde seg ferdig, og så dro han. Tilbake lå hun, på et ganggulv hjemme hos seg selv, stedet som skulle være det tryggeste av alle. Hun følte seg skitten og ødelagt.

 

Så sitter man igjen med mentale bilder, tanker og følelser. Hvordan sorterer man, hvordan kan man gjøre mening ut av det meningsløse og vonde? Hvordan kan man komme seg videre? For det første må man ta den harde erkjennelsen om at man ikke alltid klarer å verne seg mot livet og alt hva det kan innebære av brutale hendelser. Vi kan ta våre forholdsregler, men selv når vi etter beste evne har forsøkt å ta dem kan det fortsatt skje ting som ikke er bra og som kan være vanskelig å beskytte seg mot. Det er da du må huske: Du er ikke skyldig. Du fortjente det ikke. Det er ikke du som skal skamme deg.

 

Hun trodde hun var trygg. Jo visst var hun full, jo visst var hun lettkledd - men i Norge i dag skal vi kvinner kunne ha frihet til å bevege oss i det offentlige rom også på et slikt sett uten å bli et offer for vold. Hun hadde lagd seg en back-up regel om at dersom hun ble for beruset kunne hun alltid avslutte kvelden og ta en trygg taxi hjem. Hun kunne ikke ha forutsett at kjæresten ville frarøve henne muligheten til å ta vare på seg selv. Når dette trygghetsregimet brøt sammen kom hun ut av balanse og ble stilt i en svært vergeløs rolle. Man kan ikke klandre henne for å stole på en som fremstod som en som vil hjelpe henne. Hun hadde ingen andre  å lene seg på der og da. At han som skulle være den som beskyttet henne, ble den som forgrep seg på henne, er et svik hun ikke skal bære ansvaret for. Dessverre vet vi at mange overgripere spotter nettopp jenter som henne, en som er i en sårbar situasjon og som er et lett bytte. Det er forkastelig!

 

Hun gjorde ikke motstand, hun prøvde bare å overleve. Når vi opplever at det står mellom liv og død, kobler vi inn en selvoppholdelsesdrift som kan være avgjørende. I møte med kynisk vold har vi ingen garanti for at den som utsetter oss for den vil spare oss, da kan vi ikke ta sjanser. Hennes overgriper visste godt hva han utsatte henne for, det er han som er skyldig, det er han som skal skamme seg. Hun anmeldte han ikke, hun var meget vel kjent med hvor vanskelig det er å få noen dømt i slike saker. Det ville blitt hans ord mot hennes. Hun orket ikke retraumatiseringen og fornedringen ved å gå gjennom hendelsen en gang til, og kanskje ikke bli trodd.

 

 

I dag er hun glad hun lever. Hun forsøker å få til et liv, hun har gått i terapi og det går sakte men sikkert fremover. Men hun sier at en del av henne er død, at han tok en del av hennes sjel. Han frarøvet henne tryggheten. Hun stoler ikke på noen, hun slipper aldri noen inn, og hun ser seg alltid over skulderen når hun går alene ute. Hun har flyttet fra Oslo. Jeg vil tro han bor der fortsatt, han gikk jo fri. Hun derimot, soner i sitt eget angstfengsel - på livstid. Jeg håper han leser dette. Jeg ønsker dere en god og ettertenksom helg.

 

Beste hilsen Kristin

Unnskyld

Er et av de viktigste ordene i et samliv



En kvinne skrev til meg:

Min samboer og jeg krangler en del, men det er egentlig ikke kranglene i seg selv som plager meg mest. Av og til braker vi sammen mest av alt fordi det har bygget seg opp en spenning som vi trenger å få blåst ut, andre ganger kan det selvfølgelig være mer alvor. Uansett, det samme går igjen. Når ting har roet seg og vi begge har fått kjølt oss ned noen hakk, må jeg innrømme at jeg ofte ser min egen urimelighet. Jeg har kort lunt og går raskt i luften, og da kan det fort gå en kule varmt. Men jeg kommer like fort ned igjen, prøver å være real og rettferdig, og gjør opp for meg ved å erkjenne mine feil og be om unnskyldning. Andre ganger er det utvilsomt han som har vært urimelig, og jeg har i utgangspunktet ingen problemer med å sette strek over ting, men da trenger jeg en innrømmelse og en unnskyldning fra han. Dèt kommer imidlertid aldri, og her ligger hele problemet slik jeg ser det. Han innrømmer aldri egne feil, og når jeg innrømmer mine og legger meg paddeflat, er han ikke real og tilgivende - i stedet bruker han muligheten til ytterligere å utdype feilene mine. Jeg føler at han trår på meg når jeg allerede ligger nede, at han bruker anledningen til virkelig å "gni ting inn". I tillegg føler jeg at det er en stor forskjell i måten vi argumenterer på når vi krangler. Jeg angriper ofte ting han gjør eller sier, mens han kommer med de reneste karakterdrap av meg. Han kan være ganske veltalende, og klarer ofte på en snedig vis å forklare alle problemer vi har som noe som kommer av en feil ved meg. I lengden føler jeg at jeg blir skyldbærer for alt, mens hans viktigste misjon er å fremstå som han har null feil. Ergo: jeg er slem; han er snill. Så enkelt er dét! Jeg føler også at jeg noen ganger må be om unnskyldning når det strengt tatt er han som burde gjort det, fordi det er eneste måten å få han blid igjen. Jeg opplever alt dette som blodig urettferdig, og vet ikke hvor lenge jeg orker det. Hvorfor kan han ikke bare be om unnskyldning?

 

Kjære du, jeg bruker å si at ved begynnelsen av et forhold er det både ting vi kan og ikke kan love hverandre. Vi kan ikke love at vi vil elske hverandre alltid, selv om vi aldri så mye tror det og vil det - der og da. Men vi kan love at vi skal gjøre vårt absolutt beste for å få det til. Hva vi imidlertid dessverre også kan love hverandre - selv om vi verken vil det eller ønsker det - er at vi vil komme til å såre hverandre. Uansett hvor varsomt vi forsøker å gå frem, kommer vi nemlig før eller senere til å trå feil og påføre den andre smerte - selv om det er aldri så uintensjonelt. Vi er tross alt bare mennesker, ikke engler. Paradoksalt nok er det jo også slik at jo nærmere vi står hverandre, jo viktigere vi er for hverandre, jo vondere gjør det når det skjer. Hva som er avgjørende for hvorvidt vi klarer å bevare kjærligheten, er dog ikke alltid kranglene i seg selv, men hvordan vi evner å gjøre opp og komme oss videre. Vårt forhold til tilgivelse og forsoning er helt essensielt om vi skal lykkes med å skape et harmonisk og balansert samliv - hvilket igjen fordrer visse ting vi må forstå, og visse spilleregler som må følges.

 

Din samboer misbruker din ydmykhet til å ydmyke deg, det er ikke pent. Du legger deg flat, sier du. Altså stiller du deg i en sårbar og underlegen posisjon hvor du er avhengig av hans nåde og vilje til å tilgi deg for at dere skal kunne bli likestilte igjen. Han innvilger deg ikke hva du ber om, og i stedet bruker han denne luken av underdanighet til å straffe deg ytterligere. Det hele vitner om en noe fastlåst dynamikk, hvor det kan virke som om han er i den tro at han må vinne alle diskusjoner for å komme fra det hele med makten, æren og den mannlige ånd i behold. Hva han kanskje ikke forstår, er at dere begge taper på dette.

 

Enkelte krangler som om de stod foran både dommer og jury, og kanskje tror de at bare de bedyrer sin uskyld med overbevisende retorikk - så går de sikkert fri. De opptrer som de reneste sofister, er mindre opptatt av sannhet og rettferdighet, og mer opptatt av å vinne saken. Men uansett hvordan man prosederer, forandres jo ikke den virkelige historien bare fordi man skriver den på nytt og stryker egne feil. Heller må paret bære det uløste problemet med seg videre, hvilket bare skaper avstand. Det er nemlig vanskelig å tilgi og frigi et menneske som ikke selv tar ansvar for sine handlinger og innrømmer sine utilstrekkeligheter. Kanskje er det nettopp denne manglende evnen til å ta ansvar for egne handlinger som gjør at din samboer ikke synes å forstå at det å tilgi deg ikke er å frita deg fra ditt ansvar? Tilgivelse er ikke et aksept av den krenkende handlingen noen har påført oss, det er bare et aksept av selve personen - som et menneske som gjør feil - men som likevel fortjener vår kjærlighet.

 

Den som ber om tilgivelse må gjøre det i oppriktighet, det kreves også at man setter handling til ordene og gjør sitt for å reparere skaden man har forårsaket. Å legge seg flat og be om unnskyldning kan for noen oppleves som å vise svakhet, men slik er det ikke. Å tørre og innrømme at vi kan være små, krever nemlig storhet og styrke. Om den andre da kan være raus og gi oss en ny sjanse, ja da blir også forholdet vårt sterkt. Jeg husker så godt en gang jeg selv hadde rotet det skikkelig til, og måtte be på mine knær og enda litt til. Så sa min forulempede til slutt at det var greit, og at han likevel var glad i meg - han tilføyde sågar at han visste at også han kunne være krevende å leve med. Jeg ble bare mer glad i han da. Vi kan ofte trenge å bli elsket mest; når vi fortjener det minst. 

 

Beste hilsen Kristin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke min datter

Psykiatriens kasteløse og vår tids spedalske -

Vi praktiserer passiv dødshjelp og lar dem gå til grunne

 



Hun driver hvileløst rundt i Oslos gater. Hun vet ikke hvor hun er, eller hvor hun skal. Hun har mistet begrep om tid og sted, hun er forvirret og redd. Hun er ikke i stand til å redegjøre for seg, eller ta vare på seg selv. Hun er alvorlig syk, men ingen tar vare på henne. Hun møter mennesker som håner henne og forakter henne. Andre er bare ignorante og går forbi, de later som hun er en usynlig del av bybildet. Med seg bærer hun en historie så full av traumatiske opplevelser at det knapt  er til å forstå at hun fortsatt står oppreist. De siste årene har hun vært innlagt utallige ganger, for så å ha blitt satt rett ut på gata igjen. Hun er en av Norges kasteløse. 

 

La oss gi henne et navn, vi kaller henne Sofia. Sofia er tidvis et lett bytte, en man kan forgripe seg på og utnytte, en som mangler beskyttelse. Politiet kommer først når hun i sin angst utagerer som følge av det helvete hun lever i. Hennes psykotiske tilstand blir oppfattet og håndtert som en ordensforstyrrelse. Hun har blir lagt i bakken, og påsatt håndjern med harde grep. Da er det kanskje forståelig om hun spytter? Det er jo det eneste forsvar hun har. Hun har så opplevd å få en pose tredd nedover hodet, og blir satt inn i politibilen som bringer henne til arresten, i stedet for en psykiatriske avdeling hvor hun kunne fått den helsehjelp hun er i behov av. Kan du forestille deg hvor angstvekkende dette er for et menneske som er psykotisk? Det blir et overgrep - enda et. 

 

Et annet sted i byen er det en kvinne som leter etter Sofia. Hun har gjort det så mange ganger før, og fortvilelsen sitter som en tung sten i brystet. Hun har vært hos politiet for å melde henne savnet, og hun har blitt bedt om å vente et par dager før de kan gjøre noe. Men hun kan ikke vente, hun vet at den hun leter etter er overlatt til ulvene der ute, og at alt kan skje. Hun er den bortkomnes mor, den som aldri kan gi opp å lete etter en fortapt datter.

 

Kvinnen som leter er noen jeg kjenner, og jeg vet alt om hennes desperasjon og avmakt. Hun ser på meg og spør: Hva gjør jeg? Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg trøster og støtter, men ingenting skjer.

 

I begynnelsen av mitt virke som psykolog, jobbet jeg i direkte kontakt med pasienter med de samme vansker som hennes datter. På akuttavdelingen møtte vi dem ofte, de såkalte svingdørs-pasientene. Dobbeltdiagnose-sakene, de som var både alvorlig sinnslidende og hadde alvorlige rusproblemer. Man kunne spørre seg: hva kom først? Har du en alvorlig sinnslidelse, er du mer tilbøyelig til å ruse deg, da ofte som en ren selvmedisinering. Har du et alvorlig rusproblem, utvikler du ofte psykiske problemer, som følge av rusen. Mange av dem blir kasteballer mellom psykiatri og rusomsorg. Psykiatrien vil ofte kreve at man er rusfri før man kan behandle sinnslidelsen, rusomsorgen vil ofte kreve at sinnslidelsen er behandlet før de kan komme på banen. I midten står pasienten selv, den som er hjelpetrengende, men som ofte mangler motivasjon for å ta imot hjelp, fordi han eller hun kanskje mangler sykdomsinnsikt, og fordi han eller hun uansett ikke klarer å se en vei ut. Ved siden av står de pårørende, ofte helt maktesløse. 

 

Jeg skal ikke her begi meg ut på en analyse av hva som har gått galt, og hvordan vi bør løse det. Det hele er komplisert, med mange etiske, juridiske og behandlingsmessige fallgruver. Jeg vet at det er vanskelig, da spesielt mtp individets vern mot tvang og umyndiggjøring. Hva jeg dog vil adressere, er de holdninger vi som både medmennesker, helsepersonell og ordensaktører forvalter.

 

Mennesker har ruset seg til alle tider. Rus kan være en fløyelsesmyk bedøvelse mot en hard virkelighet, en beskyttelse mot det vi ikke orker. Vi er mange som tyr til litt midlertidig eskapisme og flukt fra hverdagens krav og stress. Noen glass vin på kvelden, en drink her og der. For de av oss som likevel evner å opprettholde en gangbar funksjon, går det for det meste bra. Selv der er det mange som klarer å skjule et rusbruk som grenser opp mot et misbruk, fordi de har ressurser som gjør at de holder det gående på jobb og hjemme. Så er det en gang slik at enkelte blant oss er mer sårbare. For noen dreier det seg om en psykisk lidelse, hvor rus blir en ensom selvhjelp. For andre er det situasjonelle og sosiale forhold som gjør at de oppsøker rusen - hvorpå de utvikler en psykisk lidelse som følge av det hele. For de svakeste blant oss, fører det ofte til sosialt forfall. Man klarer kanskje ikke fungere i jobb, og blir det virkelig ille, mister man bosted. Det er her det virkelig går utforbakke.

 

Sofia var en av de som falt utenfor. Hun klarte seg rimelig greit langt på vei, men konkrete og ubarmhjertige livshendelser slo beina bort under henne. Så kom rusen, så kom psykosene. Deretter gikk alt galt.

 

Du sitter kanskje og leser dette, og tenker; ikke min datter. Ikke vær så sikker. Historien bak jenta som havner på gata, handler ikke alltid om en dårlig oppvekst og foreldre som svek. Livet er uforutsigbart. Noen ganger får man en god start, men ting snur uventet og man mister kontroll. Det kan faktisk skje den beste. Om du er heldig har du en familie og venner som kjemper for deg. Men ofte kjemper de forgjeves, selv i verdens rikeste land. Hvorfor? Også her er svarene mange, men jeg vil belyse et av dem. 

 

Både du og de som er glad i deg kjemper mot holdninger få vil innrømme. Om du blir syk, kan du komme bedre ut av det om du får kreft eller andre lidelser som bringer ut sympati og vekker omsorgsfølelse, både hos private og profesjonelle. Om du imidlertid utvikler en psykisk lidelse, og i tillegg en av de mest vanligste følgetilstander for alvorlige psykiske lidelser, nemlig et rusmisbruk - er det verre. Det å ha et rusproblem vil ofte bli sett på som noe selvpåført, og derav fordømt, av de som mangler kunnskap om kompleksiteten i det hele. Da er du på sett og vis overlatt til deg selv. Mange er sågar villige til å vende blikket bort og la deg dø.

 

Du får rollen som en outsider i dagens samfunn, og vi har dessverre ikke kommet særlig langt på de siste 2000 år. Om vi går tilbake til bibelhistorien, kan du sammenliknes med de spedalske. I det gamle testamentet (4 Mos 12,10; 2 Kong 5,27; 2 Krøn 26,19-21) kan du lese om hvordan man anså denne lidelsen som en straff for ens synder. Denne tenkningen lever videre i beste velgående, og er overførbar til vår tids russyke.

 

Men i bibelen kan du også lese om Jesus, og hvordan han utviste en respekt for menneskeverdet, når alle andre sviktet. Les historien her: http://www.nlm.no/itro/kristen/tema/jesus-og-den-spedalske-mannen.

 

Du kunne trengt en mann som Jesus, Sofia. Han så mennesket, og ikke bare sykdommen. En som var verdt noe, selv om samfunnet opptrådte som det motsatte. En som gav omsorg til et medmennske, i den ytterste nød. Jeg tror vi alle har noe å lære av Jesus, uavhengig om vi står i et personlig forhold til Gud eller ei. Jeg håper vi en dag kommer dit, og i mellomtiden - takk til alle de jordiske engler som hver dag jobber for å berge de av oss som har falt utenfor.

 

Om du går forbi Sofia, eller en av hennes medsøstre på gata, tenk at det kunne vært din datter - eller kanskje din søster. Hva gjør du?

 

Beste hilsen Kristin

 

 

 

CAT - samleieteknikken for de kresne

Har du hørt om CAT - samleieteknikken som mer enn dobler sjansene for orgasme? 

 




De fleste av oss får til et middels bra samleie, vi skal være rimelig klønete for å rote det helt til. I all hovedsak handler det om å putte en penis inn i en vagina, ta den ut igjen, putte den inn igjen - og gjenta dette tilstrekkelig mange ganger til at forhåpentligvis begge er fornøyde. Greit nok.

Imidlertid resulterer nevnte prosedyre ofte i at mennene sukker fornøyd og fort blir søvnige etterpå, mens mange kvinner ligger igjen med uforrettet sak. Hvorfor?

For mange menn er det slik at jo raskere de beveger hånden når de onanerer, jo raskere kommer utløsningen. Mange overfører så masturbasjonserfaringene sine til hvordan de elsker med en kvinne. I en vanlig misjonærstilling er det vanlig at mannen støter inn og ut av henne, for å oppnå den nødvendige friksjonen som skal til for å opprettholde ereksjon og nytelse. Når han nærmer seg orgasme støter han som regel raskere og hardere frem mot klimaks. Enkelte menn er de reneste pressluftbor, og noen kvinner sitter igjen med en følelse av å være overkjørt av toget når det hele er over.

Fra et evolusjonsmessig perspektiv er det enkelt å forstå at tidligere tiders menn som avleverte sitt reproduksjonsmateriale raskt og effektivt, hadde et fortrinn sett fra naturens side. Men om den moderne mannen gjennomfører akten som om han skulle hatt politiet i hælene, blir det neppe særlig applaus på soverommet. De vanligste samleieproblemene handler nemlig om at mange menn kommer for fort, og mange damer kommer sent eller ikke i det hele tatt.

Det er likevel ikke korrekt å hevde at kvinner responderer langsommere seksuelt enn menn. Seksualforskeren Kinsey påpekte allerede i 1953 at masturbasjonsstudier viste at kvinner ikke bruker mer tid enn menn for å oppnå en orgasme. Det er kun under samleiet at den gjennomsnittlige kvinne bruker lengre tid enn den gjennomsnittlige mann.

Svaret på dette var, ifølge Kinsey, ineffektive teknikker. De akselererende inn-og-ut støtene mannen bygger sin orgasme med, vil ofte avskjære hennes orgasme. Når han nærmer seg Duracell-kanin nivåer, gir hun opp å bevege bekkenet mot han og detter litt av lasset. Hun blir liggende passiv, får ikke den riktige stimuleringen og det blir umulig for henne å komme i mål.

To av tre kvinner trenger klitoris stimulering for å nå klimaks. MRI bilder av par som har sex viser at den vanlige misjonærstillingen hverken gir kontakt mellom penis og klitoris, eller blodtilstrømning til kvinnens G-punkt. Men det finnes håp, og nå kommer jeg til den gode nyheten:

Sexforskeren Edward Eichel introduserte for tjue år siden CAT (coital alignment technique), også kalt «det nye samleiet» - og beskrevet som en revidert utgave av den klassiske misjonærstillingen. Hans studier viste at denne teknikken - med vuggende og rullende bevegelser - økte orgasmeandelen fra 23 prosent til 77 prosent blant kvinnene som deltok. Ingen av disse parene hadde heller tidligere opplevd simultan (samtidig) orgasme sammen, men mer enn en tredjedel oppnådde dette med CAT. Så om dere har lyst å prøve noe nytt - sjekk ut CAT guiden!

 



CAT-GUIDE:

Klitoris ligger om lag to-tre centimeter nærmere forsiden av kroppen enn skjedeåpningen, ved et vanlig samleie er det derfor stor sannsynlighet for at klitorisstimuleringen blir veldig indirekte og sporadisk. CAT (coital alignment technique) er en stilling og en teknikk som er spesialdesignet for å maksimere klitorisstimulering under samleiet.

Stilling:
Hun ligger på rygg, sprer bena og tar imot han i det han kommer inn i henne som i en vanlig misjonær stilling. Så drar han seg høyere opp slik at dere ligger bekken mot bekken. Han skal ikke holde seg oppe på armene sine. I stedet skal han ligge så høyt oppe at vekten av han får han til å gli forover mot skuldrene hennes. Ved å lene seg på den ene siden av hennes torso (brystet hennes), kan han legge deler av vekten sin på henne, og deler av vekten sin på underlaget. Hun slynger lårene rundt han og hviler føttene på leggene hans. Roten av penisskaftet hans skal nå kjennes mot venusberget og klitoris.

Bevegelse:
Det er nå moroa begynner. Slapp av i armer og ben, det er kun bekkenet deres som skal være i bevegelse og gjøre jobben. Det er nå du kanskje kommer til å angre på at du hoppet av danseskolen og synkronsvømmingen i oppveksten, men ikke få panikk. Hele poenget er å få til en samstemt dans med buktende / vuggende / rullende type bevegelser. Fokus skal være på klitoris og roten av penisskaftet, støt og motstøt (ikke inn-og-ut penetrering). Det hele foregår ved at hun leder an støtene oppover og mot han, hvorpå han presser imot med akkurat litt mindre motstand tilbake. Penis sklir nå inn i skjeden. Han leder an støtene nedover, hvorpå hun presser imot med akkurat litt mindre motstand tilbake. I bevegelsen nedover inntar penis en grunnere posisjon i skjeden, og penisroten trykkes mot venusberget og klitoris. Slik lader dere opp en fantastisk spenning sammen, som leder ut i orgasme dersom dere finner rytmen og lar dere flyte naturlig med.

 

CAT høres litt teknisk og mekanisk ut når man skal beskrive den slik som dette, og det tar litt tid å venne seg til den og refokusere i forhold til det gamle og vante. Men det er vel verdt forsøket. For dem som måte ønske det, finnes det dessuten instruksjonsvideoer man kan bestille på nettet. Lykke til!

 

Beste hilsen Kristin :-)

Lett på tråden?

Den seksuelle dobbeltmoralen - hvem er mest fordømmende - menn eller kvinner?





Har du noen gang opplevd å bli kalt en hore? For mange er dette skjellsordet svært støtende, og dermed også et effektivt våpen for den som ønsker å redusere og såre en kvinne. Men hvorfor har det slik kraft? Historisk sett har kvinnelig promiskuitet vært assosiert med forakt og fordømmelse, og forskning viser at den seksuelle dobbeltmoralen fortsatt står sterkt i dag.


Vi mottar positive respons når vi opptrer i tråd med hva som er normativt, mens oppførsel som bryter med konvensjonene enten ignoreres eller møtes med ubehagelige sanksjoner. De seksuelle spillereglene har alltid vært høyst kjønnsavhengige. Kvinner som har oppført seg seksuelt løssluppent, har blitt stigmatisert og isolert, mens menn har blitt belønnet med popularitet og beundring for det tilsvarende. Menn har altså blitt oppmuntret til å delta i frekvente og tilfeldige seksuelle aktiviteter med mange partnere, mens kvinner har blitt sosialiserte til å praktisere sex innenfor forpliktende og monogame kjærlighetsforhold.



Tradisjonelt sett har kvinner vært kategorisert som enten hore eller madonna. Å leve ut sin egen seksualitet medførte horestempel og avkall på respekt, å være en ærbar kvinne innebar å legge bånd på sin seksualitet. Kvinnelig seksualitet har vært definert som romantisk, ikke-aggressiv og non-genital. Den kvinnelige erotikken har vært knyttet opp mot kjærlighet, ansvar og omsorg, hvilket i og for seg ikke er en feil fortolkning, men representerer et meget begrenset og snevert syn på det kvinnelige potensialet. Mens unge jenter nesten rutinemessig blir advart mot seksuelle overgrep, voldtekt og seksuell trakassering, og ofte fremstilles som ofre, er oppmuntring til å søke seksuell nytelse stadig ganske så fraværende.


Tradisjonell feminisme har satt søkelys på hvordan kvinner har vært undertrykte av en mannsdominert kultur. Det er likevel interessant å spørre hvorvidt også kvinner selv bidrar til å begrense og kontrollere hverandres seksuelle utfoldelse. Undersøkelser viser nemlig at kvinner er mer fordømmende i forhold til andre menneskers seksuelle atferd enn hva menn er. Kvinner er mer tilbøyelige til å definere andre kvinners seksuell atferd som promiskuøs, noe som indikerer at kvinner faktisk selv er de som dømmer hverandre strengest og støtter opp om den seksuelle dobbeltmoralen. Hvorfor?


Her er en noe kontraversiell forklaring på saken:
Sosial bytteteori forklarer menneskelige handlingsmønstre ut fra et ønske om å oppnå belønning, og unngå kostnader og negative konsekvenser. Hva seksualitet angår, er ett av nøkkelpremissene at sex er en ressurs kvinner har, som menn ønsker seg. Menn har en sterkere sexlyst, og kvinner regulerer deres tilgang til sex. Som en følge av dette må menn som vil ha sex med kvinner, tilby noe i bytte. Skal vi følge dette perspektivet, blir sex en form for makt som kvinner kan bruke til å kontrollere menn med. Det har vært sagt at dersom kvinner gir menn lett tilgang til sex, vil sexens markedsverdi synke, og kvinner vil miste en av sine store fordeler i forhold til menn. Derfor er det i kvinners interesse - som gruppe - å vokte hverandre - og slik kontrollere godene.

Hva mener dere? 

 

Beste hilsen Kristin :-)

Sex junkie

Går det an å bli hekta på sex?



De fleste kjenner noen som er avhengige av sigaretter, alkohol eller andre rusmidler. En ikke uvanlig oppfatning er at man også kan bli avhengig av sex, og at atferden til en sex-avhengig eksempelvis kan sammenlignes med en alkoholikers: Sex blir brukt som rus og utvikler seg til å bli en besettelse. Til slutt dreier hele livet seg om sex; dagene går med på å tenke på sex, fantasere om sex og utvikle strategier for å oppnå mest mulig sex.


Begrepet sex-avhengighet ble tatt i bruk i USA på begynnelsen av 1970-tallet, og det finnes støtteforeninger som Sexaholics Anonymous og Sex Addicts Anonymous. Selverklærte sex-avhengige står frem og forteller om hvordan de er besatt av å onanere til nettporno, hvordan de plukker opp utallige sex-partnere på nettet eller på byen, praktiserer risikosex, eller er notorisk utro når de er i et parforhold.


En fellesnevner er at atferden ofte holdes skjult, personen føler skam og angst for å bli avslørt - men makter ikke å endre mønsteret selv om det resulterer i en mengde negative sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser for enn selv og andre som står enn nær.


Det har vært sagt at sex-avhengige mangler evnen til å kontrollere og utsette seksuelle følelser og handlinger, og at behovet for opphisselse og spenning ofte tar over for behovet for intimitet og nærhet.


Det eksisterer en rekke forklaringsmodeller på sex-avhengighet. En av dem går ut på at en kan bli avhengig av effekten av de nevrokjemiske endringene som finner sted i hjernen når en har sex. 
Når vi opplever god sex utløses blant annet velbehagsstoffet dopamin, og ved en orgasme føler vi oss ekstra euforiske. Dette kan sammenlignes med blant annet effekten av kokain.

Mennesker som opplever stemningsproblemer sies å skulle være spesielt sensitive og tilbøyelige til å bruke sex for å regulere og stimulere seg selv, og tendensen er at man vil oppsøke mer og mer spenning for å oppnå og opprettholde det samme kicket.


Før du går i gang og selvdiagnostiserer deg, er det imidlertid et par ting du bør vite: 1: Det er på ingen måte noe galt med deg bare fordi du eventuelt har en sterk sex-drift. 2. Sex-avhengighet er faktisk ikke anerkjent som en reell lidelse.


Det er likevel ingen tvil om at seksualiteten i noen tilfeller kan bli tvangsmessig og utvikle seg i en destruktiv bane. Noen ganger prøver vi mennesker å dekke ikke-seksuelle behov med sex, og noen ganger bruker vi sex som fluktrute. Det konstante behovet for seksuelle spenning og erobring - tar oppmerksomheten bort fra indre smerte, ensomhet, tomhet og mangel på mening. Sex blir en løsning på problemet - og så blir løsningen problemet.


Forvaltningen av vår seksualitet kan noen ganger være komplisert, men vi har både valg og vilje. Om vi fraskriver oss dette ansvaret gjennom å vise til at noe utenfor vår egen kontroll styrer oss, mister vi anledning til å utforske den personlige dynamikken som ligger til grunn for våre seksuelle handlinger. «Sex-avhengigheten min fikk meg til å være utro» er et eksempel på en unnskyldning du med en gang kan glemme. Hva jeg heller vil anbefale, er at du oppsøker en dyktig psykolog eller psykiater, som kan hjelpe deg til bedre innsikt, og bedre selvregulering - om du ønsker det. Alt godt! 

 

Beste hilsen Kristin  :-) 

Din tilknytningsstil

Hvordan takler du nære relasjoner? 

Kjenner du deg igjen i noen av de overstående sitatene? Her er et annet eksempel: 

Kjæresten din er ute på byen, og har lovet å være hjemme før midnatt. Du våkner opp kl. 02.00 og ser at du er alene i sengen. Hvordan reagerer du?
A. Blir litt urolig, men regner med at han bare har det ekstra hyggelig, og snart kommer hjem.
B. Blir helt fra deg, og ser for deg det verste. Ligger våken hele natten, og overfaller ham med spørsmål når han kommer.
C. Orker ikke bry deg, og sover videre.

Noe av forklaringen rundt din reaksjon kan ha røtter i barndommen din, og tilskrives din tilknytningsstil. Tilknytning er en prosess som beskriver menneskers evne til å danne følelsesmessige bånd og sosiale relasjoner til andre, og er avgjørende for hvordan vi takler intimitet - hvilket videre har en innflytelse på hvordan vi tenker, føler og opptrer i et kjærlighetsforhold.

Samspillet med nære omsorgspersoner i oppveksten er av betydning for hvilken tilknytningsstil vi utvikler som voksne, og preges av i hvilken grad våre foreldre har evnet å være sensitive for våre signaler, følelsesmessig tilgjengelige for oss og stabile i sin omsorg. På bakgrunn av arbeidet til bl.a. forskerne Bowlby og Ainsworth er det vanlig å konsentrere seg om tre typer tilknytningsstiler:

Trygg tilknytning (TT)
Dine foreldre har vært meget stabile hva sensitivitet og tilgjengelighet angår. I voksenlivet er sjansene store for at du har sunne og varige forhold. Nærhet er noe du både ønsker og er komfortabel med, tillit og forpliktelse likeså. Din kjærlighetsstil er ofte en blanding av eros og agape (les mer om kjærlighetsstil i min bloggtekst om temaet), og din reaksjon er mest sannsynlig type A.

Engstelig, ambivalent tilknytning (EAT)
Dine foreldre har vært ustabile hva sensitivitet og tilgjengelighet angår. I voksenlivet er du konstant bekymret og engstelig i et forhold. Du ønsker deg nærhet, men er ikke komfortabel i den. Tillit er vanskelig for deg, du er sjalu og stiller hele tiden spørsmål ved din partners kjærlighet. Du forplikter deg gjerne, men er selv alltid engstelig for å bli forlatt. Du er var for det minste tegn til avvisning, og det er vanskelig for en partner å trygge deg. Din grenseløse åpenhet og din desperate lengsel etter å bli elsket gjør at du ironisk nok er et lett offer for utnytting. De negative erfaringene forsterker problemet ytterligere. Din kjærlighetsstil er ofte av typen mania, og din reaksjon er mest sannsynlig type B.

Engstelig, unnvikende tilknytning (EUT)
Dine foreldre har vært svært avvisende. I voksenlivet utvikler du intimitetsangst, og unngår nærhet. Du lar være å involvere deg, og er derfor sjelden sjalu. Du liker ikke å føle at du trenger noen eller at de trenger deg, og holder folk på avstand. Det er ikke uvanlig at du uttrykker irritabilitet og fiendtlighet overfor noen som prøver å komme inn på deg. Forpliktelse skygger du unna. Mange mennesker med denne tilknytningsstilen prioriterer heller karriere enn kjærlighet. Kjærlighetsstilen ludus er ofte betegnende. Din reaksjon er mest sannsynlig typen C.

Vår oppvekst har innflytelse på hvordan vi former kjærlighetsforhold, og det å se sammenhengene kan hjelpe oss til å forstå oss selv bedre. Ansvaret er til syvende og sist vårt eget, og heldigvis har vi alle muligheter til vekst og endring. Husk alltid dét! 

 

Beste hilsen Kristin :-)

 

Kyss meg!

Det første kysset er ofte et "make or break".




"If you want to know; if he loves you so; it´s in his kiss", synger artisten Cher i sin berømte Shoop Shoop Song. Selv om poplåter gjerne inneholder en god del klisjeer, har enkelte av dem faktisk et aldri så lite snev av sannhet. Hvorvidt et kyss er et bevis på ekte kjærlighet slik Cher hevder, vil jeg være forsiktig med å diskutere. At et kyss avslører mye om seksuell kjemi, er jeg imidlertid overbevist om.

 

Det første kysset er i mange tilfeller et "make or break" i forhold til om det vil lede ut i noe mer, eller om det blir med det ene kysset.  Et kyss er et svært sensitivt barometer. Er kjemien der er det ren magi. Er den ikke der, kan opplevelsen sammenlignes med å slikke en død fisk. Jeg vil tro mange har opplevd å møte noen de både syntes var hyggelig og flott, for så å få en overraskende nedtur i møte med leppene til den samme personen. Kanskje har de tenkt lenge på hvordan det vil være å kysse ham/henne, og sett for seg en svimlende opplevelse som får blodet til å rushe gjennom kroppen. Så ender det i stedet med et oralt kaos hvor man liksom ikke klarer å finne verken rytme eller balanse sammen.

 

Noen får hetta fordi den andre stikker tungen alt for langt inn i munnen deres, eller de blir frustrerte fordi de føler at de ikke får kontakt med tungen i det hele tatt. Tungerotasjonen går for fort, for sakte eller simpelthen feil vei(!). Andre synes det hele blir en  heller tørr opplevelse, eller de føler de drukner i siklingen til en partner som oversvømmer dem. Leppekontakten føles for myk eller hard, man blir distrahert og klarer ikke nyte. Selv når teknikken stemmer, kan det likevel føles helt dødt ut. Det er absolutt ingen gnist, og tungegymnastikken blir en mekanisk øvelse uten mål og mening.

 

Når det hele stemmer er det derimot en helt annen opplevelse. Selv om verken du eller den andre har passert eksamen i fransk kyssing, er det liksom ikke så viktig. Nå er bare følelsen av leppene til den andre mer enn nok i seg selv, sammensmeltningen er nydelig og resten av verden forsvinner i det fjerne. Det er nemlig kjemien som er avgjørende, og her er nok ikke ting så tilfeldige som vi kan tro.

 

I menneskers parringslek er et kyss mer enn bare et kyss, det er rett og slett en slags genetisk matching test. Spyttet vårt inneholder molekyler fra alle kjertler og organer i kroppen vår, og fungerer således som en genetisk signatur. Når man i et dypt kyss utveksler spytt sendes signaler til hjernen hvor de blir analysert i forhold til hvor godt den andres gener passer med våre egne gener. Om genene er for like, vil vi være tilbøyelig til ikke å like "smaken" av den andre. Om vi imidlertid passer, tilrettelegger naturen for at vi skal få maks lyst på hverandre og utløser så alle de riktige stoffene som gjør at vi tenner. Forskere har funnet ut at det er masse bioaktivt testosteron (som jeg tidligere har skrevet om) i mannens spytt, og at dét igjen vil aktivere lyst-senteret i hjernen hennes. Man antar da også at kysset er en videreutvikling av tidligere primitive handlinger som å gni nesene mot hverandre, slikke og lukte på hverandre.

 

Et hett kyss setter i gang en rekke fysiologiske prosesser i kroppen vår. Nerveimpulser sendes fra hjernen til kjønnsorganene, og stiller oss i beredskap til sex. Det erotiske kysset er med andre ord et middel - og målet er å motivere oss til samleie. Både tungen og leppene våre er svært følsomme, og kysset forsterker opphisselsen og intensiteten når vi har sex. Når vi kysser dypt og inderlig skiller vi dessuten ut endorfiner og feromoner - velbehagsstoffer som knytter oss til hverandre.

 

Når vi kysser kommer vi altså svært nære hverandre (og her snakker jeg selvfølgelig fortsatt om når ting i utgangspunktet "stemmer"), og dermed er det et aldri så lite varsko dersom vi som par slutter å kysse - noe av kontakten er borte. Kyssingen er da også den aktiviteten som først forsvinner i langvarige forhold. Det kommer fort på listen av "ting som er hyggelige, men så er det så mange andre ting man skal ha gjort". Det er ikke bra. Jeg bruker å råde par til å huske på å kysse hverandre.

 

Om den innledende kjemien har vært på plass er det også andre ting en hverdagslig mas og kjas som etter hvert kan bremse vår lyst til å kysse den vi elsker. Dårlig ånde og mangelfull munnhygiene er en av dem. Dette er sårbare temaer, og det er ikke så lett å si fra om noe slikt til den andre. Noen ganger er den det gjelder ikke klar over dette selv, og man er redd for å såre. Men slike problemer er da også svært vanlige, og ting kan avhjelpes med noen lette grep. En lege eller en tannlege vil kunne gi gode og effektive råd. Skulle du lese dette å lure på om dette gjelder deg, vær modig å spør partneren din.

 

Om partneren din mangler litt talent for kyssing, finnes det også løsninger som skånsomt kan lede dere på vei. En gang dere er i god stemning, foreslå en morsom lek. Den heter "hele verdens kyss". Gi kjæresten din et søtt lite nuss og si at du lurer på hvordan forskjellige mennesker kysser rundt omkring i verden. Spør om han eller hun har lyst til å være med og prøve. Hvordan kysser for eksempel eskimoer? Kanskje slik? sier du, og gnir nesen din mot han eller henne. Hva med japanere? Italienere? Få han eller hun med på leken og prøv ut forskjellige kyssestiler. Prøv, le og lek sammen, gjør det hele uhøytidlig. Når dere treffer blink, forteller du hvor utrolig deilig du syntes det var på feks franskmenns vis. Oppmuntre og vis hvor godt det er. Slik kommer du langt på vei med ros i stedet for kritikk. Neste gang dere elsker kan du minne han/henne på hva du likte så godt, og be om mer. Lag gjerne et eget merkevare kyss som er bare deres, og kyss i vei - hver dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anspent og avtent

Derfor må kvinner føle seg trygge, komfortable og avslappet for å nyte

 

Har du noen ganger forsøkt å gi en orgasme til en kvinne som fryser på beina? Det er mulig du er villig til å gjøre et helhjertet forsøk, men sjansene er store for at prosjektet aldri blir noen stor suksess uansett hvilke triks du måtte varte opp med. Om hun i tillegg er stresset, bekymret og kanskje ikke helt stoler på deg, er hennes klimaks like sannsynlig som regn i Sahara.

 

Mange menn har fortvilet over kvinner som synes umulige å tilfredsstille. En klønete kommentar, et rom som er for kaldt eller varmt, en belysning som er for lys eller ikke lys nok, en bakgrunnsmusikk som er for høy eller lav, en berøring som er for lett eller for hard, et kyss som er for tørt eller vått, en stilling som føles unaturlig eller egentlig hva som helst som for henne blir "feil" - kan få soverommets prinsesse til å miste tenningen i løpet av et nano-sekund. Mange menn føler at de danser sengevalsen på minelagte madrasser, og mistenker selv den søteste skatten for å ha diva-tendenser. Saken er at hun på ingen måte prøver å være vanskelig. Hun vil; men hun får det bare ikke til.

 

Det er nemlig et faktum at kvinnelig lyst kan slå seg på, først når hennes hemninger har slått seg av. Når du kjærtegner henne flyr impulsene til lystsenteret i hjernen og vil kunne utløse orgasme dersom stimuleringen er tilstrekkelig både hva teknisk finesse og varighet angår. Det er imidlertid en potensiell hindring på veien, og det er hennes Amygdala; nærmere bestemt frykt og angst senteret i hjernen hennes. Amygdala er den største lystbremsen av dem alle, og ingenting skjer før du har bekjempet dette lille uhyret som vokter porten til din kvinnes nytelse. Du blir simpelthen nødt til å overbevise denne strenge vakten om at det er på tide å ta en liten hvil før du kommer forbi.

 

De fleste menn har da også - basert på erfaring - en intuitiv kunnskap om at kjæresten trenger å føle seg komfortabel på alle vis før hun kommer i kosestemning. Her kan både varme bad, fotmassasje og pene komplimenter gjøre stor nytte. Om du i tillegg legger inn en ekstra innsats på helgevasken og lek med ungene, har du fordoblet dine sjanser for litt erotikk. Selvfølgelig ligger ikke alt ansvar på deg, også hun må selv etterstrebe å løse litt opp i alt som kan blokkere lysten i henne. Men sammen kan dere gjøre prosjektet mer effektivt. Det er en kjensgjerning at mange menn trenger sex for å slappe av, mens kvinner må kunne slappe av for å ha sex. Om man innstiller seg på dette, er man langt på vei.

 

Det er mulig mine argumenter vekker oppstandelse på feminist-hovedkontoret, men rent nevrologisk fungerer vi som kjønn faktisk forskjellig når det gjelder orgasme. Det kvinnelige lystsystemet er nokså fintfølende, og det er ikke for ingenting at det av og til sammenliknes med de reneste formel-1 motorer. Nerveendene på klitoris er direkte koplet til lystsenteret i hjernen. Når de stimuleres setter de i gang elektrokjemisk aktivitet som utløser oxytocin, dopamin og endorfiner. Dette er nevrokjemiske stoffer som skaper lyst, velvære og bånd til den vi elsker med. Om stimuleringen ikke er riktig, om den stopper for tidlig, om hun føler stress, skam eller skyld - kollapser hele systemet. Akk ja!

 

Forskning viser at kvinner er mer sårbare for frykt- og stressaktivering enn menn når det gjelder lyst. Blant annet vet man at menn som befinner seg i en krigssituasjon (og rimelig nok er høye på frykt!) er mer tilbøyelige til å ville ha sex. Rent evolusjonsmessig kan man se det som et uttrykk for at en mann som har store sjanser for å dø, helst bør forsøke å videreføre sine egne gener i en fart - mens han enda har sjansen. Det tar han da også bare noen minutter å få til en utløsning slik at han kan gjøre en kvinne gravid. For en kvinne i samme situasjon er det neppe en god ide å starte et langvarig svangerskap som vil koste henne alle de krefter hun trenger for å overleve under farlige omstendigheter. Ergo mister hun lysten dersom hun er redd og føler seg utrygg. Stressede kvinner har da også reduserte sjanser for å bli gravide, det kan enhver gynekolog bekrefte.

 

Hva som gjør en kvinne trygg er selvfølgelig svært individuelt. Noen er mer sensitive enn andre, og det viktigste er at både du og hun selv lærer henne å kjenne for å finne ut av som skal til. Flere kvinner enn menn sier at de trenger å ha sex innenfor rammen av et stabilt kjærlighetsforhold, og sett fra naturens side er dette kanskje ikke så rart. Psykologien virker direkte inn på hennes biologi, og biologien spiller igjen tilbake på psykologien. Det er på sett og vis to sider av samme sak. Jeg skjønner godt at enkelte kanskje synes mine utlegninger om alskens nevrokjemiske stoffer kan bli vel drøy kost på en lørdag, men jeg ønsker bare å forklare at vi alle er en god blanding av både kropp og psyke når det gjelder seksualitet. Jo mer kunnskap vi har om dette, jo lettere kan vi unngå misforståelser.

 

Tenk bare på om du som mann har møtt en ny kvinne du er svært forelsket i, og opplever at hun ikke responderer seksuelt slik du ønsker. Husk da at stress og frykt for henne like gjerne kan handle om den skrekkblandede fryd hun føler sammen med flotte deg. Gi henne litt tid, la henne få slappe av, og vips så ligger alt til rette for at dere begge kan nyte hverandre fullt ut. 

 

Beste hilsen Kristin :-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Ruset på forelskelse

Forelskelse er naturlig rus; og vet du forresten hva som skjer dersom du lar han klemme deg i tjue minutter?



 

Vi har alle vært der; ruset på forelskelse. Jeg bruker lett spøkefullt å si at denne euforien er det nærmeste vi kommer galskapen uten å få psykiatrien i helene, så er det da også en deilig galskap. Vi rekker tunge til fornuften , kaster loss og flyr av sted i vår lille boble av intense følelser. 

 

Den utvalgte er verdens åttende underverk, ingen kan måle seg og vi er som forhekset. Vi snakker om han eller henne til alle vi kjenner, ofte til det plagsomme for våre omgivelser. Plutselig får alle kjærlighetssanger og kjærlighetsdikt en ny mening, vi har "skjønt" dem. Vi stjeler oss tid til å dagdrømme om den nye prinsen eller prinsessen hver gang vi kan komme unna med det. Når vi treffes er resten av verden uvesentlig. Omgivelsene betyr ingenting, så lenge vi bare får sitte å se hverandre dypt inn i øynene og holde hverandre i hånden. Vi er et studium i klisjeer, og utveksler kjærlighetserklæringer som er så svulstige at folk ville rødmet i enerom om de hadde overhørt dem. Vi føler vi har "kommet hjem", og grøsser bare ved tanken på hva som kunne skjedd om sånn og sånn ikke hadde funnet sted, og vi ikke hadde truffet hverandre.

 

Adskillelse er tortur. Om vi er tvunget til å være fysisk separert fra den som nå følelsesmessig oppleves som vår siamesiske tvilling, kjenner vi uro, rastløshet og angst. Vi ringer, melder, og ringer enda en gang. Bare for å høre stemmen til hverandre, utveksle meningsløsheter og nye femti komplimenter og kjærlighetserklæringer. Er dette normalt? Jo da, det er det. Om man imidlertid sjekker typiske forelskelsessymptomer opp mot diverse diagnostiske kriterier, vil man faktisk se at man ligger tett opp mot beskrivelser av både mani, tvang og psykose/realitetsbrist. Vi er oppstemte, fikserte, oppslukte og avhengige. Realitetsforankring er noe vi en gang hadde, og verden betraktes gjennom rosa brilleglass.  

 

Det å forelske seg innebærer en dramatisk endring i vår atferd, og vi kan faktisk ikke noe for det. Forskere har de senere år kunnet dokumentere hvordan hjernen ved forelskelse fungerer på samme vis som ved bla besettelse, mani, forgiftning, tørst og sult. Forelskelseskretsen i hjernen fungerer primært som et motivasjonssystem, og drivstoffet er dopamin, oxytocin, østrogen og testosteron. Når denne kretsen er aktiv og kjører på fullt, deaktiverer den vårt angst og fryktsenter (amygdala), samt hjernens senter for bekymring og kritisk tenkning (anterior cingulate cortex). Mye av det samme skjer når folk tar Ecstasy, den naturlige skepsis vi har for fremmede forsvinner. Forelskelse innebærer altså å være naturlig "høy".

 

De klassiske tegnene på forelskelse er også helt sammenliknbare med effekten av kokain, amfetamin, heroin og morfin. Disse narkotiske stoffene trigger belønningssystemene i hjernen og utløser de samme kjemiske stoffene som når vi er forelsket. Det er altså ikke rart at vi kan bli hekta på kjærlighet. Spesielt i løpet av de første seks til åtte månedene kan vi være hardt "angrepet". Vi kjenner trang til å være med hverandre på samme vis som en rusmisbruker kjenner en trang etter neste fiks. Dette er altså ikke bare en psykologisk tilstand, i fraværet av hverandre får vi ikke kysset, kjælet og berørt hverandre, hvilket faktisk skaper en kjemisk hangover i hjernen vår. Mange er ikke en gang klar over hvor hekta de er før de faktisk blir adskilte, og jeg vet om folk som har satt seg på fly eller kjørt vanvittige distanser i bil - bare for å få se den de så desperat savner - en kort stund.

 

I gjenforeningen vil kyss, kjæling, berøring, klemming og orgasme gjenopprette den kjemiske forelskelsestilstanden i hjernen igjen. Disse aktivitetene skaper nemlig akkurat det dopamin og oxytocin rushet som skal til for å fortrenge angst og usikkerhet, og forsterke kjærlighet, tillit og trygghet. En kvinne fortalte hvordan hun var i et forhold med en mann hun ønsket å satse på, men han var ikke helt klar ennå. Det vil si, ikke før han dro av gårde langt unna henne, og virkelig fikk kjenne hvordan en intens lengsel etter henne våknet i han. Det var det som skulle til for at han med ett ble mer enn villig til å gi opp sitt frie ungkarsliv, han kunne simpelthen ikke være uten henne - og fløy rett hjem og fridde (helt sant!). Den kommende bruden var lege, og sendte et "takk for hjelpen" til dopamin og oxytocin abstinenser.

 

Mødre som advarer døtrene mot å bli for intime for tidlige med en mann, har mer rett enn de kanskje selv skjønner. Kosing og klemming utløser som kjent dopamin og oxytocin i hjernen, og dette spesielt hos kvinner. Disse stoffene gjør at du vil lettere knytte deg til og stole på den som klemmer deg, og øker sjansene for at du vil tro alt han forteller deg. Forskning viser at oxytocin utløses i hjernen etter en tjue sekunders omfavnelse, og skaper bånd og tillit. Enkelte menn som kjenner dette trikset, holder bevisst jenta tett og hardt inntil seg mens de klemmer henne. Om de i tillegg har sex og gir henne en orgasme, blir hun som smør. I visse uker av menstruasjonssyklusen er vi kvinner i tillegg ekstra sensitive for denne innvirkningen. Hormoner og nevrokjemiske reaksjoner er jo ikke følelser, men de bidrar altså til å svekke eller forsterke emosjonene.

 

I forelskelsen er vi rett og slett litt naturlig ruset, og et godt råd er derfor at man ikke tar store og viktige avgjørelser det første halvåret av et forhold. Dersom du allerede er forelsket kommer du selvfølgelig ikke til å høre på meg uansett, så da er det bare å nyte det hele. Alt godt!

 

Beste hilsen Kristin :-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Sex på hjernen

Den mannlige hjerne er designet til å plukke ut fruktbare kvinner

 

Visste du at det i enhver manns bakhode skjuler seg et avansert scanningssystem ("hot or not!"-systemet) som i løpet av 1/5 dels sekund avgjør om kvinnen han betrakter er seksuelt attraktiv eller ei? Det er nemlig der han visuelle cortex befinner seg, og i det øyeblikk han ser en kvinne med store bryster, runde hofter, smal midje og flat mave - utløser dette videre full alarm i avdelingen for jakt og nedleggelse. Timeglass figuren er et tegn på at hun er mer fruktbar enn sine epleformede medsøstre, og den flate maven forteller han at hun ikke allerede er gravid med en annen mann. Altså er hun en ettertraktet kandidat på kjønnsmarkedet, og for den samme grunnen er det at mange kvinner fyller silikon i puppene og kjøper alskens trim-apparater på TV shop.

 

Nå vil sikkert noen menn kunne si at vi trenger ikke vitenskapen til å fortelle oss at slike kvinner er sexy, men det finnes altså en velbegrunnet forklaring på hvorfor enkelte blir som logrende valper ved synet av nevnte artseksemplar. Det hele koker som vanlig ned til reproduksjon. Gjennom hundre tusener av år har dagens menn blitt selekterte ut i fra hvem som har respondert på kvinnene som med størst sannsynlighet ville kunne videreføre deres DNA. Nå høres kanskje ikke dette spesielt romantisk ut, og det er da også viktig å legge til at menn fortsatt har en hjerne som også er i stand til å beslutte at den samme kvinnen kanskje ikke har en personlighet som gjør at han ønsker å utvikle et dypere forhold til henne. Men den seksuelle tenningen vil likevel kunne finne sted.

 

Menns primære tenningssystem er visuelt, og det fungerer som tidligere nevnt lynraskt. "Dommen" faller med andre ord lenge før han rekker å gjøre seg opp en mer bevisst og rasjonell vurdering. Om han liker det han ser, vil pupillene hans utvide seg, testosteronnivået går i taket, hjerteraten øker og han får et litt fjernt uttrykk. Han går med andre ord inn i en seksuell "transe"-tilstand, og resten av verden må gjerne midlertidig seile sin egen sjø for hans del. Den mannlige hjernen er nemlig designet for å plassere hans bidrag til videreføringen av arten høyest på prioriteringslisten hans, i hvert fall om naturen skal få viljen sin.

 

Nettopp derfor er det at området av hjernen som er ansvarlig for å motivere han til seksuelt pågangsmot, er 2,5 ganger større enn hos kvinnen. Testosteronet, som fungerer som drivstoff i det samme systemet, er da også 10 til 15 ganger større i nivå. Menn er altså laget for alltid å være optimalt klare for sex ved enhver anledning som måtte by seg. De er med andre ord seksuelle opportunister, og noen av dem mer enn andre. Enkelte internasjonale studier viser at menn i snitt ønsker seg om lag 14 partnere i løpet av livet, mens kvinner i de samme studiene sier en til to. Nå vil nok akkurat disse tallene variere litt mellom de forskjellige kulturer, men den kvinnelige timeglass figuren gir full pott uansett hvor i verden menn man spør menn om hva de foretrekker om de fikk velge. Når det gjelder forskjellen i ønsket antall partnere, mener man da også at denne forskjellen forklarer sammenhengen rundt hvorfor mange menn i større grad er tilbøyelige til å ha tilfeldig sex.

 

Menn er selvfølgelig forskjellige de også, og utøver forskjellige strategier i forhold til hvordan de forholder seg til kvinner. Ikke minst er de også forskjellige fra hanndyr av andre arter, men dyrestudier har avslørt enkelte likheter. Forskere som interesserer seg for den slags, har studert en bestemt type øgler (ikke bli fornærmet nå!). Disse øglene bærer det latinske navnet Uta Stansburiana, og siden dette ikke akkurat er dyrlege spalten, får dere bare tilgi at jeg ikke vet hva de kalles på norsk(!). I alle fall finnes det tre varianter av dem, og måten man skiller dem på er ved å identifisere fargen på strupen deres. De som har en oransje farget strupe bruker "alfa-hann harem"-strategien. De vokter over en flokk hunndyr og parer seg med dem alle. Hannene med gul strupe kalles "snikere", fordi de lurer seg inn i haremet til alfa-hannen og parer seg med hans hunner hver gang de kan komme unna med det. Øglene med blå struper bruker imidlertid "den eneste-ene"-strategien, og parer seg kun med én hunn som de vokter døgnet rundt. Fra et biologisk perspektiv er alle disse strategiene noe som fungerer i et reproduksjons henseende, og menneske hanner påstås å skulle følge de samme metodene. Her får dere bare ta diskusjonen videre på hjemmebane! For de som er spesielt interesserte vil jeg anbefale boken "The Male Brain" av Dr. Louann Brizendine, det er nemlig den jeg selv har pløyd meg gjennom - med lett hevede øyenbryn - før jeg skrev dagens tekst.

 

I den samme boken forklarer hun også hjerneforskjeller hos menn som sies å skulle ha betydning for hvorvidt de er trofaste eller ei. Menn som har lengre gener for visse reseptorer i hjernen er angivelig mer tilbøyelige til å gifte seg og forbli i ekteskapet, og de samme mennene lever i snitt 1,7 år lengre enn menn som ikke gjør dette. Det skal nevnes at en mann som hørte om nettopp dette, uttalte at de aktuelle 1,7 årene burde være veldig bra for å gjøre forsakelsen vel verdt det. 

 

Beste hilsen Kristin :-)

 

 

 

 

 

Spillet

 


 

Hvordan fungerer reglene på kjønnsmarkedet?


Hun strekker seg med en sensuell svai i ryggen, stikker rumpa ut i lufta og puppene opp mot himmelen. Hun ler mye, kaster på håret og lar hånden leke med smykket som hviler strategisk nede i utringningen. Så fukter hun leppene til de glinser og byr på det beste blant soveromsblikk. Strike a pose! Nei da, det er ikke den månedlige foto seansen til FHM, Per Heimly er ikke engang å se i lokalet. Dette er bare en sedvanlige bar-scene, og enda en kvinne som er ute på jakt. Rundt henne sirkler byttet hennes, og tror han er i full kontroll av spillet. Men er han det?

Både menn og kvinner følger angivelig visse script når de sjekker. Disse scriptene innebærer et sett med regler og forventninger til hvordan rollene skal spilles. På sjekkearenaen er kjønnsrollene fortsatt veldig konservative. Kvinner forventes stadig å tilpasse seg en viss hore- og madonna-justis, og ikke fremstå som for pågående. Det er imidlertid lov til å vise frem varene. Kvinner flest er da også veldig bevisste på det erotiske potensialet ved egen kropp, og sender ut fem ganger så mange seksuelle signaler som menn gjør.

 

Ved første blikk fremstår det ofte som om han er den aktive og leder an, men det er hun som selekterer hvem som får slippe til. Hun gjør seg tilgjengelig for den utvalgte, og signaliserer gjennom flørt at hun er mottagelig for hans kurtise. Så kan han gjøre sitt fremstøt, vel vitende om at han kan bli nådeløst avvist til enhver tid. Overflatespillet handler om at begge liker å føle at han velger henne.


I naturen er det imidlertid hunnene som velger hannene, og det er ikke så veldig annerledes blant mennesker. Kvinner selekterer menn og er seksualitetens portvoktere. Menn har i gjennomsnitt en sterkere sexdrift enn kvinner, hvilket gjør sex til et begrenset gode som kvinner regulerer menns tilgang til. Dette gir kvinner en «jeg har noe du vil ha»-makt, og sex blir således et utmerket byttemiddel. Tradisjonelt sett har man tenkt at menn i det vesentlige forsøker å finne en kvinne som er villig til å gi han sex, mens kvinner forsøker å finne en mann som kan gi lojalitet og forpliktelse.

Uansett formål gjelder det å spille kortene sine riktig. Et første bud er å skjønne at kvinner og menn som følge av biologi og kultur er forskjellige. Hva hun ønsker seg og har behov for, er ikke nødvendigvis det samme som han. Om han skal lykkes i å oppnå suksess med kvinner, må han knekke koden. Kanskje vil hva dette innebærer for han ikke være logisk, men alt som betyr noe er hva som faktisk fungerer - i hvert fall i følge sjekkeguruene. De hevder at når menn ikke har suksess med kvinner, er det fordi de ikke er villige til å gjøre det som skal til. Videre, at kvinner skal elskes, ikke forstås.


Ifølge tradisjonell tenkning søker kvinner følgende: 1. Ressurser (penger og velstand), 2. Makt (innflytelse), 3. Status (berømmelse, utdanning, kulturell kapital), 4. et maskulint utseende (en manns høyde er spesielt viktig), 5. Personlighet (sjarm, selvtillit, styrke). En mann som ikke er i besittelse av de fire første, kan ikke endre dette over natten. Hva han sitter igjen med er nummer 5. Det er hans sterkeste kort, fordi det handler om hvordan han får henne til å føle seg. (Det er da etter mitt syn, vitterlig det viktigste også!)

 

Hva tenker du om denne teorien? En den utdatert, eller har den fortsatt noe for seg? 

 

Beste hilsen Kristin :-)
-



Kunsten å tolke kroppsspråk!

 

Visste du at 90 prosent av førsteinntrykket dannes i løpet av de 90 første sekundene? At førsteinntrykket ofte stemmer forbløffende bra? At vi i løpet av noen få minutter «sorterer» hverandre i kategorier som potensielle kjærester, elskere, venner eller ingen av delene?

 

Da jeg selv for mange år siden lærte hvordan man analyserer alle de avslørende signalene vi sender ut, må jeg innrømme at jeg faktisk ble litt svett til å begynne med! I dag foreleser jeg fra tiden til annen om dette spennende temaet, og prøver alltid å få mitt lett nervøse publikum til å forstå hvordan denne kunskapen først og fremst er nyttig, og kan skape bedre kommunikasjon mellom oss mennesker. 

 

Hvordan vi står, går og sitter - holdning, fakter, mimikk og talemønster, sier nemlig mer enn tusen ord. Hver gang du forteller noe gir du samtidig ut omtrent tolv tause tegn, og minimum 65 prosent av kommunikasjonen er nonverbal. Om du viser fingeren til noen i trafikken, er det en bevisst kommunikasjon av din indignasjon. Men store deler av tiden sender vi ut masse informasjon om våre tanker og følelser helt ubevisst. Forelskelse og begjær er så visst intet unntak.

 

Om du sitter på kontoret og fantaserer heftig om kollegaen ved siden av, tror du kanskje det er en vel bevart hemmelighet. Din utstuderte rolige og formelle «se hvor konsentrert jeg er om arbeidet mitt nå»-fasade, har imidlertid mange lekkasjer som er synlig for et trenet øye.

 

Fordelen med å lære seg litt om kroppsspråk er at det gir deg tilgang på masse informasjon om mennesker du møter, hvilket også gjør det til et dødelig sjekkevåpen. Det er simpelthen uvurderlig når du skal finne ut om kandidaten er interessert i deg eller ei.

 

Kanskje er han eller hun for sjenert eller hemmet til å vise det mer direkte, eller det kan være at de ikke en gang er helt klar over tingenes tilstand selv. Ikke minst gir det deg en mulighet til å bli bevisst på hvordan du selv virker på andre. Således kan du bedre forstå deres reaksjoner på deg, og du får anledning til å justere din egen fremtoning slik at du fremstår som mer åpen og imøtekommende - noe som vil øke sjansene for at andre mennesker tør ta kontakt med deg.

 

Om du ønsker å gi et godt førsteinntrykk, er holdningen din viktig. Rett deg opp, løft hodet, trekk skuldrene tilbake, pust rolig, forsøk å slappe av i kropp og i ansiktsmuskulatur. Ikke fikle med klærne, det vil gjøre at du blir oppfattet som nervøs. Velg et antrekk du er komfortabel i. Dårlig selvtillit fikses ikke bare ved å innta en trygg holdning, men det vil bidra til at du får mer positivt respons på deg selv, og er sånn sett et skritt i riktig retning. Fake it till you make it! 

 

Det er skrevet store tykke bøker om kunsten å tyde kroppsspråk, og det sier seg selv at det er begrenset hva vi rekker over på min lille blogg. Noe viktig du imidlertid må huske på, er en forsiktighetsregel som kalles «firerregelen». Du kan nemlig pugge utenat lange lister med enkeltstående tegn, men dra aldri konklusjoner basert på disse alene. Du skal observere minst fire tegn som opptrer samtidig, og peker i samme retning. En person som sitter med korslagte armer kan være avvisende. Men det kan like godt hende at personen fryser eller har komplekser for noen ekstra kilo. Om han eller hun derimot rynker brynene og kniper leppene sammen samtidig som du blir holdt på betraktelig avstand, er sjansene langt større for at entusiasmen er fraværende.

 

Med et åpent kroppsspråk inviterer du den andre inn i din personlige sone. Ikke lag barrierer mellom dere ved å legge armer i kors eller krysse bena stramt sammen. Vær oppmerksom på hendene dine, er de knyttet eller åpne? Synlige håndflater er tegn på ærlighet og intimitetsvilje. Sammenknepet munn derimot, vitner om skepsis og tilbakeholdenhet. Forsøk å speile den du snakker med, ved å tilpasse deg deres taletempo og toneleie.

 

Fang blikket til din utvalgte og smil. Om du flørter med noen uten å få respons, kan du ty til et litt sleipt avvæpningstriks: Flytt straks blikket til en imaginær person rett bak - eller ved siden av dem i rommet, og de vil føle seg langt dummere enn du! Vi bruker maks tre sekunder på å betrakte uinteressante personer, fire sekunder eller mer vitner om interesse. Tre skråblikk forsterker hypotesen.

 

Først sjekker vi ut om det er noe som er verdt å se på, om vi liker det vi ser titter vi enda gang, er vi skikkelig begeistret ser vi en tredje gang for å skape kontakt. Kvinner som måler en mann (sjekker ut varene) ser først på øynene og lar så blikket gli nedover kroppen, menn starter nederst og jobber seg oppover. Når blikkontakten avsluttes, legg merke til om den andre ser videre til siden - da sonderes også terrenget videre. Om hun derimot slår blikket ned, for så å se opp og møte blikket dit igjen - har du skåret.

 

Om hun i tillegg poserer for deg (rumpa ut i lufta og puppene opp mot himmelen - ja, du vet!) står med bena pekende mot deg (bena våre avslører oss i det de peker mot målet vårt selv når vi ikke gir blikk-kontakt eller har resten av kroppen vendt mot den det gjelder), kaster på håret, har hodet på skakke, berører seg selv (drar din oppmerksomhet mot en kroppsdel hun vil du skal beundre, for eksempel ved å fikle med et smykke på brystet), ser på munnen din (lurer på hvordan det er å kysse deg), fukter og berører sin egen munn (vil at du skal få lyst til å kysse henne), gjør tungen sin synlig i det hun for eksempel leker med sugerøret til drinken, en penn eller lignende (simulerer oralsex, forsøker å tenne deg), ler mye (viser at hun trives i ditt selskap) hun slipper deg tett på (len deg frem mot henne og legg merke til om hun møter deg eller viker tilbake) ? Ja, da er det grønt lys for å trappe flørten opp et hakk ekstra - lykke til! 

 

Beste hilsen Kristin :-)

Gode odds i kjærlighet

Visste du at det faktisk finnes 1.52 millioner perfekte partnere for deg?

 

Er du en av de single som av og til tenker at du kanskje aldri finner den rette? At kjærlighet kanskje ikke er for alle, at du aldri har flaks, og at du kanskje bare må innstille deg på et liv alene? Da er du i alle fall ikke alene om å ha det slik, jeg mottar nemlig mange henvendelser med nettopp slike hjertesukk. I dag tenkte jeg derfor at jeg skulle gi dere en litt ny innfallsvinkel for å hjelpe dere til å innse at dere faktisk tar feil!

 

Da jeg studerte statistikk på universitetet syntes jeg det var nokså tørt og kjedelig, men så har jeg etterhvert skjønt at det sannelig kan være både nyttig og spennende også ? for hør bare her: I 2009 var det 6.744 milliarder mennesker i verden, hvorpå 50.5% var menn og 49.5% var kvinner. Blant alle disse var 3.8 milliarder i alderen 18-60. Om man forutsetter at 80% av disse igjen lever i den tredje verden, er i fengsel, er svært forstyrret på et eller annet vis eller rett og slett ikke er tilgjengelig av andre grunner, er det fortsatt 380 millioner helt normale mennesker av ditt motsatte kjønn (dersom det er det foretrukne for deg, naturligvis). Man har estimert at av disse vil omlag 1 av 50 ha den riktige kjemien, altså er det snakk om 7.6 millioner mennesker som kan få hjertet ditt til å banke raskere. Om du så forutsetter at ca 1 av 5 i denne gruppen deler de samme holdninger og grunnverdier som deg, innebærer dette at det er minst 1.52 millioner perfekte partnere som venter på deg der ute. 

 

Å finne den rette har vært sammenliknet med salgsstatistikk. Det er et tallspill hvor man tenker at jo flere potensielle kjøpere du møter, jo større er sjansene for at du vil gjøre et salg. I salg er en typisk ratio for et produkt som koster om lag 1000 dollar, 5:4:3:1. Det betyr følgende: Selgeren har 5 potensielle kjøpere, 4 er antallet potensielle kjøpere de faktisk møter, 3 er antallet potensielle kjøpere som lytter til salgspresentasjonen, 1 er tallet på den som til slutt sier "ja".  Altså sies det at de beste selgerne i verden ikke bruker tid på å lete etter den ene potensielle kjøperen, men i stedet leter etter grupper på fem potensielle kjøpere, da dette i det lange løp optimaliserer sjansene for å gjøre flest mulig salg.

 

Dette kan sammenliknes med personer som har suksess i kjærlighet. De sitter ikke hjemme og venter på at noen skal oppdage dem, de går i stedet ut og eksponerer seg for flest mulig potensielle kjærester. Som tidligere beskrevet, finnes det 1.52 millioner potensielle perfekte partnere for deg et sted ute i verden, men akkurat nå vet de ikke hvem du er, du må simpelthen dra ut å finne dem og la dem få bli kjent med deg. Det er en velkjent myte at når du ikke leter etter noen, da finner du ekte kjærlighet. Klart kan dette skje, fordi vi kanskje er litt mer avslappet og nærmere oss selv i en slik sammenheng. Statistisk sett øker du imidlertid dine sjanser så betraktelig om du  tilrettelegger for at det skal skje, at det nesten ville være dumt om du lot det være. Det hele koker ned til tre fundamentale spørsmål:

 

1. Ønsker du deg et fast forhold?

2. Hvilken type partner ønsker du et slikt forhold med?

3. Hvor og hvordan finner du han eller henne?

 

Det viktigste er at du faktisk bestemmer deg for å ta kontroll over ditt kjærlighetsliv. Tenk på hvor mye vi mennesker investerer i karriere. Vi bruker lang tid for å bestemme oss for hva vi vil bli, så åresvis med utdanning, vi søker så på masse jobber, går på jobbintervjuer osv. Alt dette for å sikre oss at vi havner på rett hylle i en jobb vi liker og trives med. Da er det jo litt rart om vi overlater noe så viktig som hvem vi faktisk skal tilbringe livet sammen med, til tilfeldighetene.

 

Jeg vil anbefale deg å lage en plan, og holde deg til den. Akkurat det kan forandre ditt kjærlighetsliv for alltid. Begynn med å sette deg ned og skrive hvilken type partner akkurat du ønsker deg. Vær realistisk men ikke inngå for mange kompromisser. Dette handler tross alt om resten av ditt liv. Ta med alder, utseende, utdannelse,  interesser, egenskaper, verdier osv. Bær så denne lappen med deg, og titt på den med jevne mellomrom. Om du tenker nok på dette, og ønsker deg dette tilstrekkelig nok, vil ditt ønske kunne materialisere seg.

 

Forklaringen er ikke noe mystisk hokus pokus. Vi mennesker klarer bare å ta inn ca 5% av det som skjer rundt oss, det er et spørsmål om kapasitet. Vi ville bli fullstendig overveldet om vi skulle rette vår oppmerksomhet mot absolutt alt. Så hjernen vår søker aktivt data som speiler det som foregår i hodet vårt allerede (det vi er opptatte av), og ignorerer mye av det andre. Det er dette som forklarer hvorfor en gravid kvinne plutselig synes hun ser gravide kvinner over alt, mens en mann som vurderer å kjøpe seg en ny Audi, plutselig ser Audier overalt. (Beklager om jeg er litt kjønnssterotypisk!).

 

Overfør så dette til valg av partner. Når du har bevisstgjort deg selv ved å skrive ned de viktigste trekkene på en liten liste, vil du begynne å se og møte på mennesker med nettopp disse egenskapene overalt. Så er det bare å driste seg til å begynne og ta kontakt. Legg lappen i vesken eller lommeboka, ha den alltid med deg. Den dagen du sitter på date med en av de 1.52 million menneskene som kan være perfekt for deg, ta den opp og vis den gjerne til vedkommende. Spør om de  selv synes den beskriver dem, og fortelle hvorfor du tenker den gjør det. Dette kan være veldig smigrende siden du sikkert har skrevet ned positive trekk du ser etter. Ergo har dere et flott utgangspunkt for en samtale om hva man søker, så er det bare å bli enda bedre kjent med hverandre. Lykke til!

 

 

Beste hilsen Kristin :-)

Veien fra forelskelse til forpliktelse

 

Noe ganger er vårt ønske om et fast forhold så sterkt at vi hopper ut i det med den første og beste som er ledig og villig. Tålmodighet og fornuft sendes til et sted utenfor dekning, og vi tar oss ikke tid til å bli kjent med hverandre og la følelsene få vokse frem i et naturlig tempo. Vår indre stemme forsøker kanskje forgjeves å fortelle oss at dette er galskap, men vi vil ikke lytte. Prosjektet i seg selv har blitt viktigere enn personen vi drifter det med.




Det å forsøke å rushe kjærlighet vil imidlertid ofte lede ut i skuffelse. Nøkkelen til et solid forhold ligger nemlig i å ha tillit til prosessen, og den kan deles inn i følgende fem stadier:

Kontakt
Det sies at ekte samhørighet oppstår mellom to mennesker når energien strømmer fritt mellom dem. Samhørighet kan oppstå på flere plan. Vi kan føle oss mentalt forbundet, en type «to sjeler og en tanke» forbindelse. Vi kan føle oss åndelig forbundet, som to tvillingsjeler som vibrerer på samme frekvens. Vi kan føle oss følelsesmessig forbundet, og vi kan føle oss fysisk forbundet. Den seksuelle tiltrekningen kan representere en sterk kraft, og noen ganger går vi fem på og forveksler den med kjærlighet. Romantisk samhørighet starter ofte med denne litt uforklarlige gnisten som kan oppstå mellom to mennesker. Det er som om det eksisterer et magnetfelt mellom oss, og vi dras mot hverandre. Mange beskriver en følelse av å ha møtt hverandre før, og / eller det kan føles ut som om vi har kjent hverandre alltid. Når samhørigheten er der, vet du det. Jo flere plan vi føler samhørighet på, jo sterkere er forbindelsen mellom oss. Samhørighet er nødvendig for et godt forhold, men ikke tilstrekkelig i seg selv. Vi kan føle samhørighet med mange mennesker, men det betyr ikke at vi skal ha et forhold med dem alle. Samhørighet leder ikke alltid ut i forelskelse, samhørighet er bare et første trinn.

Utforskning
Det er nå dere blir kjent. Endeløse telefonsamtaler, timer i armene på hverandre med småprat utover natten. Dere utveksler livshistorier, verdier, meninger, fremtidsdrømmer osv. For hvert lag som avdekkes kommer dere nærmere hverandre. Dette stadiet er uhyre viktig, fordi det er nå informasjonen om hvem du og det andre mennesket er - kommer på bordet. Her gjelder det å være ærlig og ta seg tid. Par som gjør et dårlig arbeid her, opplever ofte etter en stund å måtte erkjenne at de har levd sammen med noen de ikke egentlig visste hvem var, eller noen de trodde var en helt annen. Denne fasen preges ofte av den gryende forelskelsen, og det kan være vanskelig å se hverandre i et realistisk lys. Søk å høre etter hva han / hun faktisk forteller, og ikke hva du gjerne selv vil høre. Søk å observere den andre i samhandling med andre, hvordan oppfører de seg? Husk at de fleste tar seg sammen med noen de vil imponere, men deres sanne jeg «lekker» alltid ut i hvordan de f.eks. forholder seg til andre med mindre viktighet i deres liv. Manglende respekt og ufin oppførsel bør du være på vakt overfor, da den vil ramme deg selv etter hvert. Dessuten, du må ha mot til å stille de vanskelige spørsmålene. Enkelte tar f.eks. et ønske om barn som en selvfølge, og får sjokk når de etter noen års samliv finner ut at partneren slettes ikke ønsker barn.

Vurdering
Dere er nå klare for å vurdere informasjonen dere har samlet inn om hverandre så langt. Det er nå det er på tide å gjøre beinharde vurderinger rundt hvorvidt forholdet har livets rett. Om målet er et langsiktig og seriøst forhold, må dere legge riktige kriterier til grunn. Om du tror dere passer sammen fordi du egentlig bare liker kroppen eller lommeboken til den andre, har du en tynn sak. Om det eneste dere har til felles er slalåmkjøring, vil dere slite kraftig når snøen tiner. Poenget er - du kan ikke bygge noe langsiktig på faktorer som er forbigående eller kortsiktige. Her kan det være nyttig å ta frem den lille listen jeg ba dere lage i bloggteksten "Lei av å kysse frosker?" - listen med stikkord for inklusjons- og eksklusjonskriterier. I tillegg, ikke vær redd for å stole på din intuisjon og magefølelse. Sier den deg at noe er galt, er det som regel det.

Å etablere nærhet
Dere har nå bestemt dere for å satse videre på hverandre. Det er nå dere skal videreutvikle og befeste den samhørighet som var der i utgangspunktet. Det er nå dere skal etablere den emosjonelle nærheten, selve grunnsteinen i et forhold. Denne intimiteten handler om å være tilgjengelig for hverandre, det å være påkoblet og ikke frakoblet. Intimitet handler om å kunne vise seg selv på sitt mest sårbare, å oppleve å bli tålt og elsket av den andre som et helt menneske. Husk at avdekkelse og åpenhet skaper nærhet, tilbakeholdelse og forbehold skaper avstand. Når den emosjonelle nærheten er til stede mellom dere, kan dere være tause sammen. Det trenger ikke skje noe. Dere trenger ikke konstant fylle samværet med spennende opplevelser og aktiviteter. Forbindelsen og nærværet finnes mellom dere og gir dere ro.

Å inngå forpliktelse
Forpliktelsen handler om viljen til det felles prosjekt, viljen til å beskytte det å gi det næring. Å velge hverandre fullt og helt. Uten forbehold. Det er oss nå; komme det som måtte komme. Vi går fra kanskje til overbevisning. Noen av oss blir aldri 100% overbevist, men om vi likevel er villige til å satse på at vår 5% tvil er feil, holder det. Det er viktige at begge er forpliktet. Én person kan ikke tro på vegne av to. Det holder bare en stund. Men om dere begge har nådd denne fasen i fellesskap, og har lagt et grundig arbeid til verks på veien hit - ja da har dere funnet gull.

 

Beste hilsen KristinJ

Lei av å kysse frosker?

 

«Mens man venter på at den rette skal dukke opp, kan man ha det gøy med alle dem som er feil», skal artisten Cher visstnok ha uttalt. Begynner du imidlertid å bli lei av å kysse frosker, må du gjerne lese videre.



 

 

 

Med enkle grep kan du nemlig navigere deg mer effektivt frem til prinsen / prinsessen. Det nytter nemlig ikke å løpe som et olja lyn, dersom du løper feil vei. Du må fokusere på deg selv først. Man må kjenne sine verdier, behov og ønsker, før man kan vite hva man trenger hos en partner. Du må være bevisst på hvem du er, hva du trenger, og hvem som kan gi deg det.

Hva er viktig og hva er mindre viktig? Hva gjør deg glad og hva gjør deg sint? Hva gjør deg usikker og hva gjør deg trygg? Hva er dine styrkesider og hva er dine sårbarheter?


Husk at i den transaksjonen som oppstår mellom deg og en partner, vil dere både dempe og forsterke sider ved hverandre. Om du tidligere har opplevd utroskap, velger du ikke byens største flørt. Om du tidligere har opplevd løgn, velger du ikke noen som er konfliktsky og stadig sukrer sannheten. Du kan ikke lage gull av gråstein, og enkelte menneskelige kombinasjoner er enklere å lage gode samliv av enn andre. Når du har fått oversikt over hva som er dine behov i et forhold, er neste ledd å finne ut hvilken personlighetstype som best kan dekke dem.


Dating uten et bevisst forhold til hva og hvem du søker, kan sammenlignes med å komme på restaurant og måtte prøvesmake hele menyen for å finne ut hva du liker. Du risikerer å få mange mindre heldige smaksopplevelser før du kommer fram til retten som er midt i blinken. Kanskje mister du både matlysten og blir overmett før du i det hele tatt når dit. Du bør også være bevisst på at dine behov kan ha endret seg med årene. Om du fortsatt dater samme type menn som du gjorde for ti år siden, er det kanskje på tide å ta en statussjekk. De som passet inn i en uforpliktende ungdomstilværelse, er ikke nødvendigvis de du senere vil stifte familie med. Om du tidligere har vært ute etter sex og operert etter «alt med pupper»-regelen, må du altså bli mer spesifikk når du søker noe mer langsiktig. Sikt deg inn etter en person som speiler deg litt jevnt. Er du en sjenert og litt forsagt type, kommer neppe rappkjefta kvinner av Anne Kat.-kaliber til å falle for deg. Det er da også helt greit. 


Sett deg ned og lag en liste over hva du ønsker og ikke ønsker deg. Gjør det nå - før du treffer noen og forelsker deg. Da blir vi nemlig tilbøyelige til å vurdere kvaliteter hinsides enhver fornuft, som noe vi har lett etter hele livet. Det at han er fullstendig ansvarsløs og upålitelig, blir til "sjarmerende og kunstnerisk". Det at hun selv i forelskelsesrushet ikke klikker med deg seksuelt, tror du vil «bedre seg med tiden». Og så videre.


Finn frem penn og papir, og sett opp tre kolonner:


1. Hvilke egenskaper han / hun MÅ ha (Eks: han / hun må være trofast - han / hun må ville ha barn - han / hun må godta barna jeg har fra før).


2. Hvilke egenskaper han / hun IKKE må ha (Eks: han / hun må ikke ha et rusproblem - han / hun må ikke være voldelig).


3. Hvilke egenskaper som er bonus (Eks: det er ekstra kjekt om han / hun også er friluftsmenneske - men det er ikke avgjørende for mitt valg).


Når du treffer noen, ta frem denne listen og sjekk i hvilken grad kriteriene stemmer. Poenget er ikke å følge den slavisk, den skal i all hovedsak hjelpe deg til bevisstgjøring. Vær realistisk. Noen ganger kan vi være villige til å fire litt på enkelte krav, dersom personen har en helt spesiell egenskap som er svært viktig for oss. Det er jo den sammenlagte summen av samlivets kostnader og gevinster som teller. Ta høyde for egne ressurser, så vel som begrensninger. Husk at du skal liste opp kriterier som beskriver et menneske og ikke et utenomjordisk vesen.


Menn har blant annet en lett tendens til å være nok så ute av vater når det gjelder forholdet mellom partners utseende og eget utseende. Damer stiller tidvis i samme liga hva forholdet mellom egen og partners lommebok angår. Planer og ønsker for fremtiden er også helt avgjørende. Du må lage et bilde av hva slags type samliv og livsstil du ser for deg. Om du drømmer om et liv på landet med syv unger, nytter det ikke om han er alle tiders, så lenge han ønsker seg et liv midt i byen.


Da har du et godt kart, og dermed er det bare å begi seg ut i terrenget. Du må selv ta aktive grep, og vise deg der hvor den type partner du søker ferdes. Det nytter ikke å sitte hjemme i sofaen og vente på at drømmekandidaten skal komme hoppende ut av TV-skjermen. Skulle du oppleve noe slikt, vil jeg tro det er mange single som er interessert i å høre hvor du har kjøpt TV-en din. Men inntil et slikt mirakel skjer, syns jeg heller du skal gi tipsene mine en sjanse.

 

 

Beste hilsen Kristin J

 

Bli med på vårens koseligste singeltreff!

Ikke gå glipp av vårens koseligste singelevent i Norge!

Bli med på singeltreff på fantastiske Quality Spa & Resort Son - 29 til 30. mai! Tom Erik Nilsen fra Skal vi danse gir dere danseundervisning, flotte Kathrine Sørland lærer dere om styling og annet, og jeg skal snakke om alt du trenger å vite for å finne kvinnen/mannen i ditt liv! Geir Hamnes er konferansier og leder det hele med stø hånd. Her blir det speeddating, deilig middag, mingling med nye mennesker, og ellers bare masse latter og masse gøy i herlige omgivelser. Bli med da vel! 

Sjekk ut info og meld deg på her: http://www.moteplassen.com/information/moteplassen-singeltreff.aspx



Beste hilsen Kristin:-)

Best Company er mitt nye management

Jeg har inngått nytt samarbeid med manager Geir Hamnes, og er stolt av å være en del av stallen til Best Company! Nå gleder jeg meg bare til alle de spennende prosjektene jeg og Geir skal skape sammen! 

Beste hilsen Kristin



http://www.bestcompany.no

Derfor bruker jeg Bio-Qinon Q10!

Jeg har valgt å bruke Bio-Qinon Q10 fra Pharma Nord. Om du trenger litt ekstra energi i hverdagen, anbefaler jeg virkelig at du gir Q10 en sjanse. Det har virket utrolig bra for meg, og jeg unner alle å få oppleve det ekstra overskuddet jeg selv har fått. Jeg medgir gjerne at det er en klisjé, men for meg kan tilværelsen lett inndeles i liver før og etter Q10. Den største forskjellen merker jeg på jobb. Jeg har en svært krevende arbeidsdag, og kunne tidligere merke at jeg ble sliten på en helt annen måte enn jeg gjør nå. Jeg føler meg mye mer opplagt og holder mye lengre. Ikke minst er det litt igjen av meg når dagen er over:-) Om du sjekker ut linkene jeg legger ved, vil du kunne lese mer om de medisinske forklaringene på hvorfor Q10 faktisk virker. Det er ikke noe magisk over dette, Q10 virker helt naturlig og gir rett og slett bare kroppen den dra-hjelp den kan trenge med årene. Du vil kunne føle deg mye bedre, og dagene blir lettere. Da er det også stor sjanse for at du blir mer fornøyd med livet i seg selv. Prøv da vel! 

Fakta om Bio-Qinon Q10 Gold:

http://www.pharmanord.com/products/details/bio-quinone-q10-gold-100-mg

http://www.pharmanord.com/research

Drømmekvinnen

 

VG-sak publisert i 2006: 

 

De umulige idealene - orker vi strevet?

 





Hun er deilig og delikat. Intelligent og sexy. Spennende elskerinne, tøff karriererytter og omsorgsfull mor. Perfekt blanding av myk og hard. Den ultimate kvinne og uoppnåelige drøm. Selv figuren hennes er slank og frodig på de rette plassene. Hun er selve manifestet på det levde liv - uten å bære preg av det.


I den vestlige verden signaliserer kroppen vår personlig suksess og sosial status, og vi strever etter det uoppnåelige. Vi skal gjerne jobbe 12 timer i døgnet, drikke vin og elske hele natten, føde barn og amme og fortsatt se ut som vi er 17 og uberørt av det hele. Vi lever i en tid da selv idealene ikke holder mål. Bildene av de fremste supermodellene i verden er retusjert, og ikke engang de perfekte er perfekte nok. «Gud er død,» sa Nietzsche. Vi har gitt avkall på religionen, og dyrker oss selv i stedet. Kroppen er vårt nye tempel.


Å disiplinere kroppen er ikke noe nytt; mennesket har alltid gjort det, i takt med skjønnhetsidealer som skifter med kultur og tid. På 50-tallet var Marilyn Monroes kurvede former et forbilde, i dagens overflodssamfunn signaliserer den slanke kroppen selvdisiplin, styrke, evne til å holde igjen og ha kontroll. 
Madonna med sin trente og stramme fremtoning er nåtidens hyllede utgave av kvinnelighet. Vi går til krig mot det naturlige forfall, bevæpnet med personlige trenere og kosmetisk kirurgi.

Skal vi tro forskningen, er en attraktiv kropp spesielt viktig dersom man håper på respons hos det annet kjønn, ikke minst hvis man er kvinne. «Kvinner eldes og menn modnes,» blir det gjerne sagt. Menn stiller i alle fall langt strengere grad krav til partnerens kropp enn hva kvinner gjør. Dette viste en VG-undersøkelse nylig. Den bekreftet også at for menn er partnerens kropp spesielt viktig for det seksuelle. Man kan undres på om enkelte menn kanskje ville vært litt mindre strenge dersom de hadde tatt en titt i speilet.

Tradisjonelt sett har kvinner vært gjenstand for en objektivisering, og et dårlig kroppslig selvbilde bidrar dessverre fortsatt til at noen kvinner sliter i seksuallivet. Det er ikke enkelt å skulle gi seg hen til nytelsen når hodet er fullt av bekymringstanker om hvorvidt man holder mål. I arbeid med mennesker som sliter med spiseforstyrrelser, er min erfaring at forholdet til egen kropp speiler hele forholdet til en selv. Dersom vi kan lære å bli litt mer fornøyd med oss selv, vil vi kunne like vår egen kropp bedre.


Det vakre vil alltid fascinere oss. Høye og atletiske menn assosieres med maskulinitet og god helse, og kvinner med timeglassfigur sies å skulle være mer fruktbare enn sine medsøstre med epleform. Det er naturlig at vi tiltrekkes av slikt.


Dersom man mangler lyst i samlivet og utelukkende skylder på at ektefellen har lagt på seg, sitter man likevel neppe med hele sannheten. Lyst handler om mange komplekse faktorer. Det er lettere å plassere årsaken på partnerens kropp enn å se nærmere på eget indre liv eller konflikter i forholdet.

Kroppene våre er livslerreter. De forteller historien om oss. Arret på kneet minner om da vi veltet på sykkel som tiåring, strekkemerkene om da vi gikk gravid med førstefødte.
Virkelige kvinner lever virkelige liv, og virkelige liv setter spor.

Sexarbeider: Fallen eller frigjort kvinne?

Les min kronikk, publisert i Dagbladet fredag 7. februar, 2014. 

Gjennom historien har vi med skiftende metoder og begrunnelser; søkt å forby kjøp og salg av seksuelle tjenester. Forsøkene har i resultat et fellestrekk; kvinnene blir alltid den lidende part. Hvorfor?

 

I begynnelsen var Eva; kvinnen som trosset Guds ord og lokket Adam til å spise av den forbudne frukt. Slik går ikke upåtalt hen i paradis. I følge første mosebok dømmes Eva og hennes kvinnelige etterfølgere til etter denne dag å føde sine barn med smerte, og til all tid være underlagt mannen. Eva er historiens første symbol på en fallen kvinne. Hun forledes av slangen og mister sin uskyld. Hun er synderinnen og fristerinnen som fører menneskeheten ut i fortapelse. Hun er manifestasjonen av umoral; en svak og likevel farlig personae; en som må holdes under kontroll av en sterk og patriarkalsk autoritet. Den bibelske beretningen fra Edens hage har hatt stor innflytelse på vårt kvinnesyn, og Eva kom til å bli en forgjenger for den etter hvert så velkjente femme fatale skikkelsen.  

 

Slangen ledet Eva til å tro at dersom hun spiste av kunnskapens tre, ville hun få vite hva Gud ser og vet. Med tiden kom man til å bekymre seg mer over en annen kunnskap man ikke ønsket at kvinner skulle være i besittelse av, nemlig seksuell kompetanse. Siden den teoretiske seksualopplysningen var begrenset, kom sådan innsikt oftest fra "Livets skole", og seksuell erfaring var ikke noe dydige kvinner skulle ha. Sex utenfor ekteskapet var utenkelig, og selv innenfor hymnens lenker ble kvinner formanet av sine mødre om å ligge passive på rygg, telle takbjelker og tenke på fedrelandet mens de utførte sin ekteskapelige plikt. I en tid hvor den kvinnelige seksualiteten var underkjent og ansett som nærmest ikke-eksisterende, var enhver form for lystorientert og/eller aktiv tilnærming til sex tabubelagt.

 

Prostitusjon ble i 1842 forbudt ved lov i Norge. I Kristiania var man imidlertid mildere stemt overfor mannlig lyst, og derav pragmatiske nok til å ville gi menn en mulighet til å utfolde seg seksuelt før ekteskapet. Det ble derfor opprettet et system hvor sexarbeidere ble protokollført hos sedelighetspolitiet, samt apartheid liknende regler for hvor og når de fikk lov til å oppholde seg i det offentlige rom. Man ville jo ikke sjenere respekterte herrer som kunne komme til å møte på en tidligere uverdige forbindelse mens han gikk tur med sin respektable kone. Dersom kvinnene ikke innordnet seg hykleriet, ble de straffet. Hvem var disse kvinnene? Protokollene viser at de kom fra hele landet, de var døtre av arbeidere, fabrikkeiere, skipsførere, handlende, gårdbrukere mv. Noen var tvunget ut i prostitusjon som følge av sosial nød, andre foretrakk en tilværelse som gledespike fremfor lange dager i svovelskyene på fabrikkene.

 

Om vi ser på situasjonen i dag, vet vi at sexarbeidere fortsatt ikke utgjør noen homogen gruppe. Jeg har selv møtt en rekke kvinner med ulik tilknytning til bransjen, og lært at de - som kvinner flest - kommer i alle fasetter. Mine samtaler med dem har utvilsomt formet og nyansert mitt syn. Mange ville nok blitt overrasket om de hadde visst hvilket heltids- eller deltidsvirke enkelte av dem driver, da de ofte er mestere i diskresjon. I et evig stigmatisert yrke, er det forståelig. Den amerikanske professoren Camille Paglia hevder at de mest suksessrike prostituerte er usynlige, de blender inn med sine omgivelser. De har full kontroll over sine liv og sine klienter, og unngår således å komme ut for bråk. Det er de traumeutsatte, de som har psykiske vansker og rusproblemer, som havner på statistikkene som misleder oss til å fordømme en hel bransje. For Paglia har den prostituerte kommet til å bli et symbol på den ultimate frigjorte kvinnen, en som lever i en randsone hvor hennes seksualitet ikke eies av noen.

 

Personlig tror jeg at det å velge en vei som sexarbeider kan ha en betydelig psykologisk pris, men mine reservasjoner er egentlig irrelevante i denne sammenheng. Der hvor den andres liv begynner, slutter mitt. Kvinnens råderett over egen kropp er et av feminismens viktigste  grunnprinsipper, vi kan ikke begrense den til kun å gjelde når hun utøver sin autonomi på et vis som behager majoriteten. Vi bør dessuten vokte oss vel for et nedvurderende og infantiliserende kvinnesyn hvor man først og fremst synes å ville beskytte henne mot seg selv.

 

Det finnes nemlig så absolutt ressurssterke kvinner som ønsker å selge seksuelle tjenester, selv om de har andre og mer sosialt-aksepterte alternativer. De velger det altså både fritt og aktivt. Men kvinnene som fraber seg en passiv offerrolle synes å utfordre våre holdninger og provosere oss ekstra. Et "villet" norm-avvik er vi ofte tilbøyelige til å møte med sanksjoner. Student og sexarbeider Hege Grostad har gitt stemme til de som bryter med våre stereotypier. Hun er en oppegående intellektuell som saklig har argumentert for hvordan sexkjøpsloven og hallikparagrafen signaliserer at sexarbeidere er annenrangsborgere som ikke fortjener retten til en trygg arbeidsplass.

 

I hvilken grad skal Staten ha inngripen i våre liv og våre mest intime sfærer? Alle kulturer har til alle tider ønsket å regulere menneskers seksuelle praksis, med varierende hell. Sexkjøpsloven er en symbol-lov som er ment å skulle signalisere at kjøp og salg av sex er uakseptabelt. Det hevdes at man ønsker å beskytte kvinner som selger sex, men kvinnene selv er man lite villige å lytte til. Treffsikkerheten er dessuten diskutabel, og mye tyder på at kvinnelige sexarbeidere er mer utsatte og forfulgte enn noen gang. Nå ønsker nemlig politiet - på linje med Vår Herre - å se og vite alt.  De spaner og spionerer følgelig på kvinnene (som ikke bryter loven), får å ta kundene (som gjør det). For øvrig grundig redegjort for av Kjetil Rolness, i hans kommentar "Produksjon av politiske ofre".  Man kan spørre seg om loven er logisk basert, eller mer preget av moralske dogmer enn vi vil erkjenne?

 

Når er sex akseptabelt? I en ideell verden ville jeg unne alle å ha sex i gjensidig kjærlighet og nytelse, men virkeligheten er av og til annerledes. "Sex av mange grunner", skriver Inger Merete Hobbelstad så klokt om. Som psykolog vet jeg at det foregår mye sex hvor både personlige behov og grenser forkastes, selv innenfor de angivelig trygge rammene av tradisjonelle samliv. Det er noen ganger langt mellom ideal og realitet. Men la oss slutte å straffe kvinner, særlig der vi paradoksalt nok hevder å beskytte dem.

 

***

 

Kristin Spitznogle, psykolog

 

PS. Denne kronikken ble publisert i Dagbladet fredag 7. februar. Du finner den her: http://www.dagbladet.no/2014/02/07/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/sexarbeid/31689921/

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Godt nytt år!

2015 ligger foran oss med blanke ark, og kanskje er det ikke så dumt å stille seg selv følgende spørsmål: Hvor har jeg vært? Hvor står jeg nå? Og hvor skal veien gå videre?

 






Start med å tenke gjennom alt du fikk til i 2014, og klapp deg selv på skuldra for god innsats. Det fortjener du! Få ting kommer gratis, og mye har du sannelig oppnådd og taklet. Hva kan du gjøre for å videreføre og forsterke alt det du allerede har fått til? Tenk på det også. Slik blir du bevisst alt som fungerer i livet ditt, og alt som er viktig for at du skal ha det godt. Ta dette med deg inn i det nye året, og minn deg selv på alt som du gjorde bra gjennom dagen - hver kveld før du legger deg. Det er lov til å være sin egen heiagjeng!

 

Hva fungerte ikke så bra? Hvorfor gjorde det ikke dét? Hva ble gærn't, og hvordan skal du unngå at dette skjer igjen? Start med å tilgi deg selv for dine feilsteg. Vi gjør dem alle, vi forsøker bare så godt vi kan å få til et bra liv. Det er menneskelig å feile å gå på tryne litt her og litt der. Hva gjør man da? Jo, man reiser seg opp igjen, børster av seg nederlaget, lærer av sine feil, og går på igjen med fornyet erfaring og kunnskap om livet. Livets skole, ikke sant? Forsoning, ikke minst.

 

Dersom du rammet andre, gjør det godt igjen. Det er aldri for sent. Ta ansvar for egne handlinger, reflektér over dem, vis ærlighet, ydmykhet og omsorg. Slik heler du den du sviktet og gjorde urett, slik heler du også deg selv, og blir en bedre utgave av deg selv.

 

Vis deg selv selvempati, da klarer du bedre å ta andres perspektiiv også. Gi deg selv verdighet, da vil du også respektere andre. Forsøk å stole på at vi alle egentlig bare vil vel. De gangene det svikter, er det ofte fordi vi vil - men vi får det kanskje bare ikke til. Slik er det for deg, og slik er det ofte for de andre også. De som sviktet deg, ville deg neppe vondt. De var kanskje bare ikke store og forstandige nok til å ivareta deg. Du fortjente ikke sviket, og du har rett til å føle deg såret. Men ikke la dette dra deg ned. Fri deg selv fra denne vekten, legg den bak deg, gå videre.

 

Velg gode relasjoner i ditt liv. Hvem drar deg ned og hvem drar deg opp? Velg de siste når du skal gjøre dine prioriteringer rundt hvem som skal få av din tid. Noen relasjoner velger vi ikke, det være seg foreldre, søsken og annen familie. Der hvor de er nedbrytende, skjerm deg og tenk grundig gjennom hvor mye de skal få ta plass i ditt liv. Andre relasjoner velger vi så absolutt, det være seg venner og partnere. Her har du muligheten til å avgjøre hvem som ryker ut, og hvem som blir med videre. Gjør deg ferdig med mennesker som bare er negative energityver, ta vare på alle de som tilfører deg noe godt - de det er verdt å kjempe for.

 

Er du i et forhold du ønsker å bli i, gi det ditt beste. Forplikt deg til det, styrk det og gi det ditt alt. Husk at et forhold er som en roman dere begge to skriver sammen. Den skal inneholde utfordringer og kanskje litt drama - det er jo selve livet -  men sørg for å veie det hele ut med gode dager og anledninger som minner dere på hvorfor nettopp dere skriver deres historie sammen.

 

Om du er i et forhold som ikke er bra. Gå; simpelthen. Om dere lenge har gjort hverandre vondt, blir det ikke bedre av at dere fortsetter å gjøre mer av det samme. Klarer dere ikke snu det, slipp hverandre fri. Noen ganger forandrer kjærligheten seg, vi elsker ikke hverandre som før. Men du kan velge å la kjærligheten ta en annen form. La den utfolde seg i omtanke og respekt for den andre og deg selv, gi dere begge rom til å finne en sunnere kjærlighet hos noen andre.

 

Om du ikke har kjærlighet i ditt liv, er det kanskje på tide at du åpner opp og legger til rette for at den kan komme. Er du alene og savner en kjæreste? Slutt å unnskylde deg med at du klarer deg så godt selv. Det gjør du sikkert, men vi er ikke laget for å vandre på denne jorden alene. Vi skal ikke bare mestre og eksistere her i verden. Vi trenger noen vi kan knytte oss til, noen vi kan søke ly hos når livet stormer, noen å være glad i, noen som er glad i oss. Å innbille seg selv at man ikke trenger noen er en negativ grandiositet og kun et forsvar. Bestem deg selv for å utvise mot, ta kontakt, bli kjent med noen nye mennesker i ditt liv. Det være seg å legge ut en profil på nettet, eller endelig tørre å be en hyggelig venn på en date. Minn deg selv på hva du har å gi. Gjør det som må til, hva har du egentlig å tape?

 

Så til slutt - et siste spørsmål: Hva vil jeg?

 

Nå er vi inne på den veien du skal gå videre, og du skal spørre deg selv dette spørsmålet tre ganger. For hver gang, legg trykket på hvert enkelt ord. HVA er det du vil og ønsker deg? Hva er det du faktisk VIL, og ikke bare hva du føler at du skulle, burde, måtte osv. Så til slutt - hva er det JEG vil? Da ikke "alle andre" rundt meg. Forsøk å få fatt i essensen av dette. Sånn helt virkelig. Grip tak i det og gå etter det. Du vil bli mye mer tydelig og klar over for dine omgivelser, og slik blir du mye bedre på alle måter.

 

Ikke gjør deg selv til offer for dine egne valg. Husk at du er sjef i eget liv. Det er faktisk du som sitter bak rattet og bestemmer retningen videre. Hva er det som holder deg igjen fra å styre kursen dit du vil? Hva er det som virkelig holder deg igjen fra å gjøre dette? Ofte har vi et langt større handlingsrom en vi tror, og det kan være svimlende å erkjenne hvor mye kontroll vi faktisk har over eget liv. For hva gjør vi uten alle de gamle unnskyldningene? Og hvordan forklarer vi da at vi ikke forandrer og fikser på ting?

 

Husk at livet slik du lever det nå er din komfortsone. Du kjenner det slik det er, og selv om det ikke alltid er så bra, vet du hva du forholder deg til. Det å gjøre endringer koster alltid. Du må ta steget ut av den trygge lille boblen og møte frykten som ligger i det nye. Det kan innebære angst og smerte, og joda - det gjør litt vondt. Men du overlever. Det er ubehagelig, ikke farlig. Du trenger ikke fikse alt på en gang, du kan ta små baby-steg på veien. Bare minn deg selv på hovedmålet i det fjerne - og tenk hvert steg som små delmål på veien. Minn deg selv på at du er på riktig kurs. Vær forberedt på at der vil være små tilbakefall på veien, du skal forvente dem. Men når de kommer, ikke la dem overvelde deg og sette deg helt ut. Alt er som det skal være. Et par steg ut på noen sidestier - her og der - også finner du veien igjen. Du vet jo hvor du skal.

 

Det viktigste er at du vet at du gjør dette for deg selv. Fordi du fortjener å ha et bra liv, du som alle andre. Fordi du gir deg selv alt det jeg har snakket om underveis: tilgivelse, forsoning, kjærlighet, omsorg, respekt og verdighet. Når du gjør dette kommer alt det andre automatisk.  Du blir et bedre menneske og et bedre medmenneske. Du vokser. Alle vinner. Noen voksesmerter kommer du til å kjenne på veien, men ha tillit til deg selv. Du klarer dette. Aldri gi opp deg selv. Du er kilden som alt annet i ditt liv springer ut i fra.

 

Kjærlig hilsen Kristin 

 

PS. Dette var en liten reprise fra et tidligere innlegg, men noen ting tåler og gjentas, tenker jeg. :-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gledelig jul?

 

Enslighet er ikke det samme som ensomhet, men høytiden kan være vanskelig. Hvorfor ikke gjøre noe med det?



Julen er familiehøytiden over alle, tiden da gamle tradisjoner skal holdes i hevd. I dag lever en stadig større andel av Norges befolkning alene, og da kan ting bli litt annerledes. Det er ikke helt det samme å gå rundt juletreet når man bare har sin egen hånd å holde i, og ikke noe lettere å synge julesangene flerstemt.

Også barna blir berørt. Juleposten skal frem, og de mest dyrebare julepakkene er de som sendes med «jeg reiser alene»-skilt rundt halsen. Øverst på ønskelisten står kanskje det å få treffe en mamma eller pappa man har savnet lenge.

Vi fødes og dør alene. Strekningen underveis kan være ganske solitær, den også. Livet er noen ganger en ensom ferd, selv når vi er sammen med noen. Ensomhet krever ikke enslighet. Mange ligger i sengen og kjenner at de tjue centimeterne bort til kroppen ved siden av favner en uendelig avstand. Selv kjærlighet er en ensom ting, for ikke å snakke om fraværet av den når den skulle vært der. «Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og allikevel være ensom,» sa Liv Ullmann.


Filosofen Aristoteles snakket for mer enn to tusen år siden om hvordan mennesket naturlig er sosialt. Han sa at våre naturgitte egenskaper er noe vi virkeliggjør gjennom sosial praksis med andre mennesker, ikke som isolerte enkeltindivider. Vi har et naturlig behov for anerkjennelse fra dem som betyr noe for oss. I tillegg søker vi støtte og trygghet hos andre når vi står i hverdagslige utfordringer eller livskriser. Et godt nettverk er en viktig robusthetsfaktor når vi er i vanskelige livssituasjoner. Det kan være helt avgjørende for hvordan vi greier oss igjennom dem.


Ensomhet er en folkesykdom. Dagens samfunnsstrukturer gjør at mange føler seg isolerte og savner kontakt. Dette er en viktig medvirkning til depresjon. Når sjelen skriker etter nærhet og varme, er det en fattig trøst at karrieren går bra og at det står en ny SUV i garasjen. Vi lever i en tid som stiller ubarmhjertige krav til prestasjoner og vellykkethet. Selv det å ha den «riktige» omgangskretsen - det å tilhøre «det gode selskap» - blir enda et mål på hvorvidt vi duger eller ei. Da blir kanskje også nederlaget enda større dersom man faller utenfor.


Vi drømmer alle om den betingelsesløse aksepten: «Jeg liker deg - for den du er.» En plettfri fasade kan kamuflere mye innvendig ensomhet. Ofte kompenserer vi. Når alt annet har gått galt, skal vi i hvert fall se bra ut - eller være flinke på jobb.

Ensomhet er tabu. Vi liker ikke å innrømme at vi er ensomme. Det er forskjell på valgt og ikke-valgt enslighet. Av og til er det deilig bare å være helt alene i eget selskap. Andre ganger er det trist. Ensomheten er en del av vår eksistensielle smerte. Vi kan flykte fra den for en tid, men innhentes før eller senere. Like fullt har vi behov for de andre.


Å si ifra når det er vanskelig å være alene, er ikke alltid like enkelt. Har du en venn, en kollega eller et familiemedlem som sitter alene i kveld? Hva om du tar en telefon og inviterer ham eller henne over? Jeg tror det er nettopp dét julen handler om: medmenneskelighet. Ta det første steget, det koster så lite - og betyr så uendelig mye. 

En riktig god jul!

Kristin

 

 

 

 

 

 

"Herland usensurert": Feminisme, sex og kjærlighet

"Herland usensurert", episode 3: Jeg og Hanne Nabintu Herland samtaler om sex, kjærlighet og den norske feminismen. 





Les mer i arkivet » Desember 2016 » Mai 2016 » Mars 2015

, Oslo

Jeg er psykolog, forfatter, foredragsholder og frilanskommentator. For henvendelser angående oppdrag og samarbeid: kristin.spitznogle@hotmail.com. Jeg gjør oppmerksom på at jeg dessverre ikke kan yte noen form for helsehjelp eller personlig rådgivning her eller per mail. Dersom du er i behov av psykologbistand vil jeg anbefale deg å be din fastlege henvise deg til en behandler på ditt hjemsted. Mvh Kristin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits