Feminismen; kjærlighetens bøddel?

Les mer i portrettintervjuet av meg i novemberutgaven av magasinet Tara - som ble til sammen med verdens flotteste journalist - Anne-Karine Strøm.

Takk til et fantastisk team bestående av fotograf Josh Bøe - Styling: Nina Røsnæs/Hilde Endrerud Hår&make up: Maryam Nour - innehaver av Puro stylister! 

/Kristin



Vi vokste opp med Simone de Beauvoirs evangelium; læren om at vi som kvinner var "Det annet kjønn"; en vasall underlagt en lensherre. Våre behov for trygghet hadde angivelig gjort oss til slaver av våre mannlige beskyttere. Vi var ved fødsel tildelt rollen som et immanent, passivt og stagnerende objekt uten vilje til å gå utover oss selv. I en patriarkalsk samfunnsordning var vår forhandlingsvare vår seksualitet og vår fruktbarhet. Vi kunne enten innordne oss denne undertrykkende maktstrukturen, eller vi kunne gjøre et kjønnsopprør og gjennom kvinnekamp fristille oss fra en militant maskulinisme. Mannen var det definerte fiendebilde, vi var alle et offer og han var ansvarlig for det som var grunnleggende galt i våre liv.


Løsningen var følgelig å fristille seg fra menn gjennom selvstendighet og troen på at en kvinne ikke trenger en mann. Vi trengte så visst ikke være bundet til vår kropp og være en fødemaskin, vi kunne søke økonomisk frihet og selvrealisering gjennom arbeid og karriere. Om vi likevel fikk barn kunne vi la staten oppdra dem. Hva oppnådde vi?

 

Vi skapte "Meg-generasjonen"; generasjonen som hevder sin rett til å være lykkelig. Resultatet synes dog heller å peke i retning av en generasjon kvinner som fornekter sine naturlige behov for kjærlighet og trygg tilknytning. En generasjon av i hjel-stressede kvinner som når de blir mødre ofte sliter med konstant dårlig samvittighet og rollekonflikt, og kanskje at på til skammer seg om de velger å prioritere barn og familie i en fase av livet. En generasjon kvinner som opplever at forhold rakner og at ingenting lengre er stabilt.


Mye av dagens lykkefokus ligger på individualisme og selvrealisering, en "hva kan du gjøre for meg"-tankegang. Jeg frykter imidlertid at det som skulle være et betimelig frigjøringsprosjekt, i sin ytterlighet har ført til en egosentrisme og en opphevelse av enhver forpliktelse utover enn selv. Jeg mener å se en tendens hvor mange rasjonaliserer bort det faktum at de faktisk har nedprioritert kjærlighet, forhold, barn og familie, og heller oppgradert karriere, hobbyer, jorden rundt reiser, finne meg selv-prosjekter, kroppsdyrkelse og en hel del meningsløse eventyr - hvorpå resultatet blir en endeløs sutring over manglende innhold og eksistensiell berettigelse hos diverse terapeuter, coacher eller venninner. Vi føler oss ensomme og tomme, makter ikke rette fokus inn, og retter heller en fiendtlig og anklagende holdning ut - gjerne  mot de som faktisk har elsket oss. Vi henger oss opp i hva media og alskens livsstils-artikler forteller oss om hva vi burde forvente av oss selv og en partner, stiller umulige krav, og ender opp frustrerte og ulykkelige.


Vi prøver å være overmennesker - vi skal fortsatt være perfekte mødre og bake cupcakes, vi skal ha hjem som kan fremstilles i interiørmagasiner, vi skal så i tillegg ta doktorgrader og ha beundringsverdige karrierer, vi skal være fantastiske elskerinner, vi skal være frilynnede og drikke vin hele natten, vi skal være evig-unge skjønnheter og ikke se ut som om vi gjør noen av delene. Det er et tyranni, og vi har skapt et kvinnelig monster-ideal.

 

Radikal-feminismen er ideologien som ville frelse og frigjøre kvinnen. Men historien har gjentatte ganger vist hvordan en feilslått ideologi kan bli en katastrofe for de mennesker den har vært ment å hjelpe. Norge regnes som et av verdens fremste land på likestilling, og dagens kvinner har oppnådd mål tidligere generasjoner knapt kunne drømme om. Vi bør utvilsomt stå i dyp takknemlighet til de mange som har kjempet i front for like rettigheter og muligheter for begge kjønn. Mye er vunnet, men noe har også gått tapt. Det er på tide med et oppgjør med det som også utgjør feminismens destruktive tankegods, og de negative implikasjoner den har hatt for både menn og kvinners liv.

 

I Norge hyller vi den sosialdemokratiske likhetstanken. Likestilling handler imidlertid om likeverd, hvilket er en langt mer krevende øvelse. Likeverd innebærer nemlig å respektere, tolerere og forholde seg til de ulikheter vi som menn og kvinner har. Likhetsidealet må ikke dyrkes så sterkt at det svekker likeverdet.


Troen på at vi må være like genererer nemlig en manglende respekt for, og fornektelse av våre grunnleggende behov for, de kvaliteter det andre kjønn besitter. Heller bør vi styrke hverandre; utfylle hverandre og stå sterkere sammen. Det og faktisk akseptere polariteten mellom maskulinitet og femininitet, det å forstå hvordan våre ulikheter kan bringe ut det beste hos hverandre, er selve utgangspunktet for et nært og sterkt liv sammen. Ikke minst har det betydning for erotikken.


Triologien Fifty Shades of Grey vakte en enorm oppmerksomhet blant kvinner, det er ikke tilfeldig. Boken har svake litterære kvaliteter, men traff utvilsomt en nerve - nærmere bestemt kvinners savn etter maskulinitet. Mannen som er mann, som vet hva hun trenger, som gir det til henne - hvorpå de begge kan kjenne på det lidenskapelige potensialet som ligger i spenningsfeltet mellom mann og kvinne.

 

37% av norske kvinner rapporterer om vedvarende redusert seksuell lyst, og vi anser det i dag som et folkehelseproblem. Et moment, ved siden av manglende overskudd, er manglende spenning og tenning. Det er nemlig i kontrastene mellom det kvinnelige og det maskuline at dette spenningsfeltet ligger. Når vi blir for like, mister vi tiltrekningen. Erotikken dør. Kvinner er dobbeltkommuniserende i forhold til hva de ønsker fra mannen. Han kommer dem i møte på de myke verdiers arena, men hun savner et ekte mannfolk - og den maskuline seksuelle dominans - på soverommet. Det er nemlig den deilige kraften i maskuliniteten som vekker henne seksuelt, men så har hun forvandlet han fra en mannlig tiger til en søt kattepus. Menn trenger å få lov til å være menn på egne premisser, og hylles for dette. Det samme gjelder naturligvis kvinnen.


Det feminine burde feires og hylles. Vær stolt av å være kvinne. Tenk på alle de vidunderlige og viktige kvalitetene du har, og stå i deg selv. Du kan være både sterk og sårbar, være vakker og oppegående, vise omsorg for andre, være en god og trygg mor for dine barn, være en flott og deilig kjæreste for din mann - gi deg selv kjærlighet og ta imot kjærlighet. Kryp inntil han om kvelden, og la han vite hvor trygg og god du føler deg sammen med ham.


Husk at menn er "enkle" vesener som kommer fra en kvinne; som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; som alltid vil lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således alltid hige etter en kvinnes aksept og beundring. Mange menn har ikke det samme verbale språk som vi kvinner har for å formidle kjærlighet, de trenger den fysiske nærheten for å vise at de elsker. Han trenger å føle seg fysisk forbundet til deg og motta kjærtegn fra deg. Om du gir han dette, vil han elske og ære deg. La han være mann, og tillat deg selv å være kvinne. Sammen utfyller dere hverandre og gjør hverandre enda bedre.

 

Kjærlig hilsen Kristin



7 kommentarer

Anita

01.11.2013 kl.18:54

Denne typen feminisme kan jeg like, og den passer min personlighet mye bedre enn radikal "militær" feminisme ;) Vil dog understreke at vi alle er forskjellig, og for noen vil dette kanskje ikke passe helt....

Takk for veloverveide og balanserte betraktninger :)

matgladilavkarbo

03.11.2013 kl.21:40

fint skrevet og et vakkert bilde av deg ;)

Mann Økseskaft

14.11.2013 kl.21:06

Bare slapp av, nå er "generasjon lydig" ankommet og står klare til å ta hele samfunnet tilbake til 50-tallet...

vargas12

26.11.2013 kl.22:08

Hei vakre Kristin. Jeg skrev et innlegg der jeg på lik linje med deg, fremhever kvinnen som det sterkeste kjønn, du skriver det ikke, men man kan lese det mellom linjene.

http://www.vargas12.com/2012/kvinner-er-smartere-enn-menn-og-klarer-seg-bedre-alene/

Faktisk så må jeg gi deg helt rett. Jeg er 100% enig med deg.

Men er enkle og ser på kvinner som sin viktige helt.

Mannen alene er ikke mye å skryte av, ihvertfall ikke norske menn. Mitt inntrykk er at de fleste er tøffelhelter uten ryggrad.

Takk for kloke ord!

Vigdis thomassen

27.11.2013 kl.12:03

Så fint skrevet Kristin,jeg er helt enig med deg ,det skal ikke mye til :-)

DerpDude

27.11.2013 kl.12:24

Veldig bra skrevet.

Skriv en ny kommentar

hits